Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 23

II. KATOLSK TID
1 .Vegetabilsk og animalsk fram til 1200.
Kristendommen var ikke ukjent pá Island da Olav Tryggvason satte i gang sine kristningsforsok.
Allerede enkelte av landnámsmennene var kristne, og en viss misjonsvirksomhet hadde senere funnet sted.
Men det gikk trátt med á fá innfort den nye religion. Sá mange rnektige hovdinger var imot den. Nár
Ólafr pái1 lot smykke sin praktfulle gjestebudshall med framstillinger fra den gamle mytologi, kan det
kanskje ha ligget propagandistiske motiver til grunn, — iallfall et onske om á gjore de gamle guder sá
levende og anskuelige som mulig. Her sá man bl. a. scener fra Balders historie, Heimdals og Lokes kapp-
svomning for á fá tak i smykket Brisingamen og Tor som fisket midgardsormen. Alt dette kan utledes av
det vi vet om diktet Húsdrápa2, som sammen med bildene kan ses som et av de siste mer kjente framstot
for den gamle religionen. Ganske pussig er det á tenke pá at diktet ble sagt fram i et gjestebud som Ólafr
holdt da han giftet bort en av sine dotre, og at hans sonn, den store sagahelt Kjartan Ólafsson, noen ár
senere skulle komme til á spille en ikkc uviktig rolle nár det gjaldt á fá knesatt kristendommen i landet.
Han kom til Norge som ung mann og skal ha blitt dopt etter direkte tilskyndelse av Olav Tryggvason,
som senere holdt ham og tre andre ættstore islendinger som gisler for á sikre seg at kristendommen ble
vedtatt pá Island.3 Denne gangen lyktes det ogsá. Den formelle vedtagelse fant sted pá Alltinget i ár
1000, og Asatroens tid var sá godt som ute.
Som i de andre nordiske land ble den nye religion fulgt av et stilskifte i kunsten. Veien var ápen for
plantemotivene, som ná i stor utstrekning avloste den gamle dyreornamentikken. Skulle vi bare ha hatt den
bevarte treskurd á holde oss til, og ikke hatt verker i andre materialer til stotte, ville det nær sagt ha vært
umulig á danne seg noe bilde av stilutviklingen i vikingtidens og den tidlige middelalders ornamentikk i
Norden. Forsvinnende lite er i behold i forhold til den store mengde av monumentale verker som má ha
blitt til i tidsrommet. Dct lille som har trosset tidens tann, blir da desto mer verdifullt, ikke minst fordi
det ogsá er av sá hoy kvalitet. Det má virkelig være topper som markeres av Oseberg — Gokstad — Urnes.
Og mellom Gokstad og Urnes kan vi putte inn Möðrufell og Flatatunga. Island leverer her et mellomledd
av uvurderlig betydning.
Det museene har av islandsk treskurd fra middelalderen, utgjor som nevnt4 ca. 20 nummer. Disse fá
ting representerer et langt tidsrom. Mellom de eldste og de yngste ligger fem árhundrer, eller sá á si hele
den katolske tid i landet.
Ved sin ornamentikk i «vikingstil» skiller Möðrufell- og Flatatunga-tilene seg klart ut fra de andre gjen-
standene, som har et mer romansk preg.
Tilene fra garden Möðrufell i Eyjafjörður5 kom til Þjóðminjasafn íslands i árene 1910 og 1915. Det er
1 Omtalt ovenfor s. 16.
2 Jón Helgason: Norges og Islands digtning, s. 112—113.
3 Heimskringla, ísl. fornr. XXVI, s. 330 og 347. Jón
Jóhannesson: Islendinga saga I, s. 159—160.
4 Ovenfor s. 17.
6 Matthías Þórðarson: Útskornar þiljur frá Möðrufelli.
Ellen Marie Mageroy: Tilene fra Möðrufell i Eyjaflord.
Se ogsá Kristján Eldjárn: Kuml og haugfé, s. 400-404 og
samme: Ringerike Style in Iceland, s. 85-87.