Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 28

28
tikk84, og i de senere ár er det lagt vekt pá innflytelse fra ottonsk omráde.35 Hvilke impulser man enn anser
for de viktigste, sá kommer man vel neppe bort fra at den europeiske akantus-ornamentikk har hatt sitt
á si for utformingen av denne nordiske planteornamentikk, selv om det er vanskelig á pástá at Ringe-
riksstilens bladfliker har særlig stor likhet med det egentlige akantusblad.36
Med den romanske stil skulle den virkelige akantus fá innpass ogsá i Nordens ornamentikk. Men det
kan se ut til at de islandske treskjærere like lite som de norske stavkirkeportalers mestere har hatt noen
hast med á gá over til «typisk romanske» dekorasjoner.
Urnes-stilen var kjent pá Island. Derom vitner et par metallarbeider,37 mens intet i stor málestokk er
bevart, hverken i stein eller tre. Urnes-stil, det vil igjen si dyreornamentikk. Nár vi sá kommer til det
mest alderdommelige som er bevart i treskurd nest etter de omtalte veggtiler i vikingtidsstil — restene
av en dekorasjon fra Hrafnagil i Eyjafjörður og doren fra Valþjófsstaðir i Fljótsdalur (N.-Múl.), har dyr
en ganske dominerende plass ved siden av plantemotivene i ornamentikken. Det er forst og fremst den
vingede drage som ná gjor seg gjeldende.
De fragmentariske rester av dekorasjonen fra Hrafnagil er seks stokker (bruddstykker av stolper eller
tykke planker) og en fjol, som ogsá skal være fra en gammel «skále» (fig. 41-47). De er kommet til Þjóð-
minjasafn fslands i flere etapper, og utskjæringene er til dels temmelig medtatte. Likevel er det ikke
vanskelig á se at vi her har for oss innfiltrede planteranker. Dessuten ses vinger, og dyr som biter i ranke-
stengler eller dyrekropper. Det er ut til at vi nærmer oss en stil som i Norge til dels er blitt kalt «stavkirke-
stilen» (til forskjell fra en mer typisk romansk internasjonal stil, som i mindre utstrekning gjorde seg gjel-
dende pá stavkirkeportalene).38 Ornamentene trer fram i relieff. Pá stokkene hever de seg ca. 1 cm over
bunnflaten, mens de pá fjola (fig. 41) neppe er mer enn halvparten sá hoye. Ogsá motivmessig og stilistisk
synes utskjæringene pá denne bordstubben á skille seg ut fra dem pá stokkene. Dette er forst og fremst
dyreornamentikk, i nydelig utforelse med en sjelden fin linjeforing og stor variasjon i den indre monstring
av dyrekroppene. Det er visstnok lover i kamp med drager. Lovene biter i dragevinger, og deres smekre
og spenstige kropper danner entrelac. Det er ikke lett á avgjore om vi nær den ene enden ser noen slyng-
ninger av en planteranke, eller om ogsá dette er deler av en dyrekropp. Slyngningene ender i blad, hvert
bestáende av flere fiiker, men det gjor ogsá en av lovehalene. I alle tilfelle er det bare sá vidt at plante-
elementer har fátt lov á trenge seg inn her. Dyrehodene har ikke liten likhet med hodet pá en liten bronse-
drage funnet i Steingrímsfjörður.39 Denne er etter Eldjárns mening ikke yngre enn fra det 12. árhundre,
og en kan være tilboyelig til á si det samme om utskjæringene pá fjola fra Hrafnagil. En viss likhet med
gátt enda lenger i Ringeriksstilens bladfliker. — Egbert-
psalteret har forovrig en annen type bladverk (fig. 40 b)
som det ogsá kan se ut til at vi gjenfinner i Ringeriksstilen,
nemlig i de brede, tungeformede fliker (omtalt ovenfor s. 6)
som er brukt sammen med de lange smale. (Sammenlign
fig. 40 b med fig. 39 c og med Norske oldfunn V, fig. 1 og 2.)
37 Kr. Eldjárn: Kuml og haugfé, s. 416 og fig. 187-188.
38 Roar Hauglid: Setesdalens stavkirkeportaler, særskilt
s. 129-131. Samme: Akantus I, s. 63.
39 Kuml og haugfé, s. 422, fig. 194. Det ser ut til at
islandske drage- og lovehoder báde fra denne tid og
senere er flatere og virker mer langstrakte enn de norske,
og har mindre markert oyeparti som glir jevnt over
i snuten, slik at de minner mer om ormehoder. Pá de
norske dragehoder er oyepartiet som regel opphoyd og skilt
fra snuten ved en knekk pá den ytre konturlinje.

34 Shetelig: Osebergfundet III, s. 316; Roar Hauglid:
Akantus I, s. 58 og note 4.
35 Se Hauglid, op. cit., s. 58-60 med noter. Christiansson,
op. cit., kap. X og XI.
36 Roar Hauglid har vist at Reichenauskolens bokmaleri
har en skjematisert akantus med opprullede bladfliker av
samme karakter som Ringeriksgruppens (op. cit., s. 60 og
note 8 og 9). Han finner at likheten med de nordiske former
kommer særlig tydelig fram i det praktfulle Egbert-psalteret
fra omkr. 980 (Bibl. Communale, Cividale). Det kan inn-
vendes at de enkelte bladfliker i Reichenaumaleriet gjerne
er kortere og virker mykere enn Ringeriksflikene (se fig.
40 a). (I et sakramentarium i Firenze (Bibl. naz., Arm. II,
Cod. 37) er de til dels forholdsvis lange og stive.) I sin be-
skrivelse av Reichenauskolens ornamentikk taler Alois
Schardt (Das Initial, s. 128) om hvordan plantens enkelte
deler liksom fár selvstendig liv. Denne utvikling synes á ha