Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 29

29
behandlingen av dyrekroppene kan en finne pá noen rester av en stavkirkeportal fra Setesdalen, senere
brukt til dortiler i et loft.40 Der har ellers rankemotiver fátt en rneget bredere plass. En má gá ut
fra at det nettopp er de norske stavkirkeportaler som danner det mest naturlige sammenligningsgrunnlag
for den islandske treskjæring i de nærmeste árhundrer etter Urnes-stilens blomstring. Likevel bor en
være forsiktig med á pástá at verker som Hrafnagil-utskjæringene er utfort i norsk stavkirkestil. En bor
i hoyden tale om parallellitet i motivvalg og utforelse. Dette er islandske arbeider fra en tid da en islandsk
kultur blomstret — som den norske forankret i nordisk tradisjon og samtidig tilgjengelig for almen-
europeiske innslag (selv om disse etter hvert hovedsakelig kom via Norge. Jfr. nedenfor, s.
44-45.). Men sá vidt jeg kan avgjore ut fra de bevarte rester, tror jeg det skal bli vanskelig á finne
helt overbevisende sidestykker til disse utskjæringer innenfor det norske materiale. Dette gjelder i særlig
grad for utskjæringene pá fjela, men ogsá for rankeornamentikken pá stokkene, ikke nhnst for detaljbe-
handlingen, for sá vidt en kan danne seg noen mening om denne. Stokkenes utskjæringer stammer for-
ovrig neppe fra samme hánd som de pá fjola, de er muligens noe yngre, selv om vi pá en av dem (nr.
5365, fig. 42) gjenfinner dyrehoder av lignende type, om enn noe grovere og mer summarisk behandlet.
Á domme etter de dárlig bevarte bruddstykker, er dette i det hele en noe grovere skurd. Forvitringen kan
ogsá tyde pá at det er rester av utendors dekorasjoner, f. eks. portalplanker, men det er selvsagt vanskelig
á avgjore om de helt fra begynnelsen har vært beregnet til utendors prydelser.41 Utskjæringene pá fjola er
derimot utmerket godt bevart. Vanskeligheten med á fá tak i komposisjonen her skyldes at bare en del av
den er med. Den ser ut til á ha fortsatt iallfall til tre sider. — Som nevnt ses dyrehoder pá en av stokkene,
dessuten vinger, noe av en kropp, og visstnok en hale som ender i en dusk. Av det lille som her er i be-
hold av motivet, skulle en tro det er en planteranke dyrene biter i, og ikke dyrekropper. Den ser ut til á
ha vært glatt og forholdsvis enkel med noen fá spisse eller tungeformede blad. En ganske tynn gren
kroller seg om en av dyrevingene. Alt synes á gjenta seg med jevne rnellomrom, bare med litt variasjon i
detaljene. Et dyr biter i en rankestengel og berorer med snuten en vinge som stikker ut fra «stengelbolgen»
foran, sá folger et dyr vendt motsatt vei, hvorav vi ser bakkroppen med hale. Det stikker visstnok hodet
inn i den neste stengelbolgen. Ut fra denne kommer en vinge den andre veien. Denne berores av snuten
til det dyret sorn biter i den folgende stengelbolge. Slik har det trolig fortsatt videre. De fem ovrige stokker
ser helst ut til á ha bruddstykker av rankeornamentikk uten dyr. Aller vanskeligst er dette á avgjore ved
nr. 782 (fig. 43).42 Den er sterkt forvitret, tnen rankestenglenes buer kan skimtes, dessuten tynnere grener
og blad (eventuelt dyrehaler). Nr. 5367 (fig. 44) er sá smal at her kan det heller ikke sies rned sikkerhet
om det har vært dyr til stede i rankeverket, og komposisjonen er det umulig á ha noen mening om, bortsett
fra at det ser ut til á ha vært et temmelig innviklet monster av bredere og smalere stengler med enkelte
40 Roar Hauglid: Setesdalens stavkirkeportaler, fig. 9.
41 Etter deres náværende utseende á domme kan de godt
ha vært deler av stavkirkeportaler. Fire av stykkene (nr.
5365, 782, 4883 og 1080) har not i den ene siden, slik som
portalplanker fra stavkirker pleier á ha, og tykkelsen (nr.
1080 er tykkest, opptil ca. 15 cm) kan ogsá passe bra. Ut-
sagn om en stor skále pá Hrafnagil, nedrevet omkring 1834,
kan imidlertid tyde pá at de, iallfall i senere tid, har hatt sin
plass i den (íslenzkir þjóðhættir, s. 451.) Fjola (nr. 4997,
fig. 41) er bare 4,7 cm tykk.
Hrafnagil-stykkene er nevnt i et utrykt manuskript (i
Þjóðminjasafn íslands) av maleren og museumsmannen
Sigurður Guðmundsson (+ 1874), «Um íslenzka kúnst að
fornu og nýju». Her omtales fem bruddstykker av «stoðir»
og dessuten en íjol som ná er tapt. Forfatteren mener at
noten i stokkenes sider viser at det har vært tiler mellom
dem. «----------ekkert hefi ég heyrt um hvernig það þil
hefir verið, en eina þilfjöl hef ég samt orðið var við úr þeim
skála, og var mannslíkneski skorið á hana, en hvað það
átti að merkja og hvað er orðið af fjölinni veit ég ekki.»
42 Den kom som den forste av stokkene til museet i
Reykjavík i 1870. Katalogene for denne tid (skrevet av
Sigurður Guðmundsson) er trykt i Skýrsla um Forngripa-
safn íslands II. Under nr. 782 uttrykker S. G. beklagelse
over at folk i Eyjafjörður ikke har forsokt á verne disse gamle
fortidsminner, som han mener det kan finnes flere av hvis
man leter. Han opplyser at han selv har sett og mált andre
«stoðir», som senere er gátt tapt, fra den samme skálen.