Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 36

36
1250-1300 er planteornamentikken i romansk stil — pá noen ganske fá unntak nær.18 Og dette synes mer
enn noe annet á kunne rettferdiggjore tidfestingen av Laufás- og Mælifell-stykkene til ca. 1260. De seks
stykkene stár hverandre sá nær innbyrdes at de etter all sannsynlighet má ha blitt skáret omtrent samtidig.
De horer til de mange ting som etter tradisjonen skal være utfort av sagahelten Þórðr hreða.19 Om Mæli-
fell-stykkene stár det i Nationalmuseets protokoll at de «skulle have været brugte som Gavl paa en Seng;
men de ere aabenbart fra en forskjellig Tid, og No. 16422 [plankestykkene] synes at være meget ældre
end de andre to Stykker». Et slikt syn skyldes nok helst det at de to fjolene er sá meget bedre bevart enn
plankestykkene. De har ápenbart alltid vært beskyttet innendors i motsetning til disse fragmenter. (Men
hva de opprinnelig har vært brukt til, er det vanskelig á ha noen mening om.) Som nevnt har den ene av
fjolene «tuene» ved kanten til felles med planken fra Laufás. Den andre fjola har mellom de omskrevne
palmetter en bladkalk som minner sterkt om bladkalkene overst pá den andre Laufás-planken. Andre
romanske kjennetegn ved fjolene er alt nevnt.
Kulturfellesskapet mellom Island og Norge var særskilt sterkt i det 12. og 13. árhundre. Opprettelsen
av erkestolen i Nidaros ved midten av det 12. árhundre og det derav folgende regelmessige og kontinuerlige
samband mellom kirkene i de to land betydde meget her. Og Hákon Hákonssons hoff ble toneangivende.
Yi vet at islandsk litteratur tok farge av oversettelseslitteraturen ved hoffet.20 Det intime samband fikk
politisk uttrykk da Island kom under den norske kongen i 1262-64.
Tross alt var islendingene sikkert ikke helt avskáret fra á motta impulser direkte fra annen kunst enn
den norske.21 For de norske stavkirkeportalers vedkommende har Roar Hauglid pekt pá muligheten for
motivlán fra engelsk bokmaleri.22 Pá samme máte er det tenkelig at impulser fra utenlandsk bokmaleri
kunne opptas av islandske treskjærere. Fra hvilke kanter motivene enn er kommet til Laufás og Mælifell,
sá kan vi slá fast at utskjæringene er karakteristiske vitnesbyrd om den romanske stil. De stemmer godt
med de vanlige definisjoner av romansk ornamentikk.23 Roar Hauglid skjelner mellom hele fire hoved-
typer av den romanske ranke.24 En av dem er «den germansk pregede ranke» med overskjæringer, sammen-
fletninger og gjennomstikninger, og med dyr eller mennesker mellom grenene.
Dette passer alt sammen riktig godt pá Laufás- og Mælifell-utskjæringene. Pá ett punkt er de likevel
ikke helt etter «oppskriften». Jeg tenker her pá rankeskjemaet. Istedenfor vanlige enkeltranker med hoved-
stengelen i regelmessig bolgegang har vi, som nevnt, skjemaet «lopende hund» med spiraler som alle er
lagt etter hverandre samme vei. Dette er litt gátefullt — temmelig enestáende i romansk planteornamen-
tikk, og vi má muligens se det som en pávirkning fra gotikken.25 — I dette landet hvor nettopp den ro-
manske bolgeranken skulle klore seg sá fast at den forst slapp taket i det 19. árhundre, er det ikke bevart
en eneste «vanlig bolgeranke» i treskurd fra den romanske kunstens egentlige blomstringstid i Norden.
18 Op. cit., s. 10.
19 Jfr. ovenfor s. 30. Skýrsla um Forngripasafn Islands
II, s. 19.
20 Se f. eks. S. Nordal: Sagalitteraturen, s. 261-262, 268.
Einar Ól. Sveinsson: Sturlungaöld, s. 39-40, 44—45. Samme:
Isletidingasögur i Kulturhistorisk leksikon, B. VII.
21 Halldór Hermannsson konstaterer (i Corp. Cod. Isl.
VII, s. 11) at utenlandske manuskripter, særlig engelske,
ser ut til á ha funnet veien til Island i det 13. árhundre.
22 Akantus I, s. 63.
23 Ett enkelt sitat kan her være tilstrekkelig: «Forst og
fremst spiller den lopende rankebord nu hovedrollen; ved
siden av den maa nævnes den omskrevne palmetbord. ----------
I begge tilfælde ytrer der sig en forkjærlighet for over-
skjæringer som var ukjendt i den antikke ornamentik.
Rankegrenene noier sig ikke med at rulle sig spiralformig
op, men skyter nye grener ut til siden, der gjerne griper om
morstammen. Samtidig faar ranken gjennemgaaende en
mere baandagtig karakter; — — — Hvor bladene fore-
kommer er de fyldigere og mindre takkede end de klassiske;
det hele faar en rundere og blotere karakter.-------Den
omskrevne palmet er mindre fantastisk, men ogsaa den
skyter gjerne grener ut der griper om indfatningen.»
(Einar Lexow: Ornamentik, s. 291-293.)
24 Akantus I, s. 48-51.
25 «Ofte forsvinner det antikke bolgeskjemaet, idet gre-
nene kruller sig ut fra samme side av ranken.» (Roar Hauglid
i sin omtale av gotiske ranker, Akantus I, s. 51.)