Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 37

37
Det er minnene fra senere perioder som overbeviser oss om at den romanske ranken i helt typiske utform-
ninger hadde festet rot i islandsk treskurd i middelalderen.
Nest etter Laufás- og Mælifell-utskjæringene i alder kommer trolig dekorasjonen pá en planke fra
Munkaþverá i Eyjafjörður hvor det i middelalderen var et benediktinerkloster (fig. 51). Den er i sin tid
blitt saget i to tvers over. Den ene delen kom til Þjóðminjasafn fslands i Reykjavík (dengang«Forngripa-
safn fslands») i 1873, den andre delen fulgte etter i 1939. Det er ingen tvil om at de opprinnelig har utgjort
ett stykke. De er na begge noe defekte, den nederste er blitt klovd langsetter, og den ene halvparten mang-
ler. Den overste derimot er ganske godt bevart bortsett fra et stort hull ved nedre ende. Sidekanten til
hoyre har vært rett, og intet tyder pá at den ikke har vært rett pá det nederste stykke ogsá. Til venstre
har de derimot begge en merkelig bolgende ytterkontur. Det er meget vanskelig á gjette seg til hva denne
planken har vært brukt til. — Kanskje har det vært vanlig med andre utsmykte bygningsledd enn dem
vi pleier á regne med. — Planken er plan, og tykkelsen er bare mellom 3 og 4 cm. Nederst stiger et
dyrehode opp, og ut av dets gapende kjeft kommer en rankestengel. Denne stengels forbindelse med den
dobbeltranken som danner medaljonger oppover hele planken, er ikke helt klar, fordi sá meget av planken
mangler i bredden, men vi kan vel gá ut fra at forbindelsen er der. Rankene som slynget seg oppover
portalplankene pá norske kirker hadde meget ofte sitt utspring fra en dyrekjeft nederst. Som et viktig
skille mellom den «sogn-valdreske» og den «telemarkske» type av stavkirkeportalene26 framhevde Lorentz
Dietrichson den horisontale stilling av dyrehodet pá den forste typen, mens han pápekte at det der hvor
det finnes pá den andre typen, stiger opp fra basis i vertikal retning. Pá denne islandske planken har vi
altsá det vertikalt stilte dyrehode — under forutsetning av at planken har státt vertikalt, og det tyder
figurscenene absolutt pá. Nár vi ná ser pá rankene, er de merkelig forskjellige fra de romanske vekster vi
nettopp har behandlet. Til á være to som folges ad og stadig krysser hverandre, tar de svært liten plass.
Stengelen virker spinkel og torr, nærmest bándaktig. De indre konturlinjer, raden av kilesnitt som pryder
den et stykke og de mange «tverrbánd» (vel rudimenter av skjedeblad) formár ikke á gi den liv. Bladverket
kryper for det meste beskjedent sammen i «krokene». Det fyller de triangulære felter som dannes mellom
rankestenglene og plankens ytterkant. Det har fátt form etter flatene det skal fylle, og karveskurden har
her fátt innpass, sá bladene har en mer eller mindre stripet overflate. Stort sett er rankestenglene og
deres blad brukt som et rammeverk. Figurframstillingene i de nesten sirkelrunde medaljonger, som fram-
kommer ved at de to stengler skjærer hverandre, er minst like viktige som planteornamentikken. Bare i de
to overste medaljonger synes det á bli liv i ranken. Her er det den som fár lov á fylle feltene med grener
og flerflikete blad og, for den overste medaljongs vedkommende, med en spiralmessig sammenrullet
gren som ender i en stor blomst (rosett) med spisse kronblad og rikelig prydet med karvesnitt. Blad
skyter ogsá ut ovenfor den overste medaljongen og danner en noe ubestemt avslutning pá hele rankeverket.
Til tross for at vi her har det «gammeldagse» motiv med ranken som springer ut av en dyrekjeft, er
stilpreget et annet og yngre enn i Laufás- og Mælifell-utskjæringene. Denne planteornamentikken har
ikke det samme tunge, runde og fyldige romanske preg. Stenglene virker spinkle og lette, bladenes enkelte
fliker har for en stor del spiss eller rett avslutning og er prydet med skarpt innskárne linjer og triangulære
karvesnitt. En kan trygt slá fast at gotikkens stilfolelse til en viss grad har satt sitt stempel pá denne
dekorasjon, men her er pá den annen side lite av gotikkens naturimitasjon i de vegetabilske former.
Karveskurden behover i og for seg ikke á betraktes som et gotisk særmerke, den var velkjent i romansk
kunst.27 Her bidrar den til den kraftige stilisering og skjematisering av planteornamentikken. Figurene i
26 Nyere inndeling av de norske stavkirkeportalene i 2' Jfr. Hauglid: Akantus I,s. 50ogs. 66 med note 24. Videre
«Setesdalens stavkirkeportaler» av Roar Hauglid. artikkelen omKarveskurd i Kulturhistorisk leksikon, B. VIII.