Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 38
38
medaljongene virker ikke særlig «gotiske». Det er visstnok en love i hver av de to nederste, begge med
hodet i profil. Den ene vender det framover, den andre bakover. Da bare den ene halvdel av disse medal-
jongene er i behold, kan intet sies om kroppene. Om medaljong nr. 3 nedenfra ogsá har hatt en love (ved
siden av noen smá rankegrener), kan ikke avgjores med sikkerhet, men i den neste har vi en stor love
med hodet en face. Manken er pá alle lovene tydelig markert med smá snitt. Som kjent ble lover meget
brukt i middelalderkunsten, særlig i den romanske periode, og mange slags symbolikk knyttet seg til
dem.28 Det er derfor ikke særlig páfallende at vi her har minst tre lover pá samme stykke. I neste felt
folger en mann til hest. Feltet er som nevnt noe defekt, men det ser ut til at mannen stikker sitt spyd i et
dyr. Siden det i bladverket over denne medaljong sitter en fugl pá hver side, kunne det være fristende á
tenke pá Sigurd Fávnesbane som dreper dragen, og her se en temmelig sen anvendelse av dette populære
motiv. Men ettersom dáden oves fra hesteryggen, er det snarere St. Georg vi har for oss.29 I feltet ovenfor
er en jaktscene. Dyret er trolig en hjort, á domme etter et par utvekster som ligner trær, pá dets hode.
En mann stikker spydet sitt i siden pá det. Planteelementene i feltet antyder vel at jakten foregár i skogen.
Til slutt, i det overste av feltene med figurscener, moter vi et av middelalderens mange blandingsvesener.
Dette har dyrekropp og menneskehode med hette. Halen slynger seg om rankestengelen og ender i et
trefliket blad. De to bakben har hestehover, forbena har muligens hender.30 Vesenet spiser visstnok pá
et blad som vokser fram ved et tverrbánd pá rankestengelen. Motivene i de enkelte medaljonger ser ut
til á være innbyrdes uavhengige.31 Enkelte blad fra rankene, eller selvstendige planter, fyller tomrom i
feltene, men ellers legger en særlig merke til at planteornamentikk og figurer er mer adskilt enn pá Laufás-
og Mælifell-stykkene. Figurene utgjor ikke pá samme máte en del av ornamentikken.
Er det riktig at de romanske dekorasjoner fra Laufás og Mælifeil ble til omkring 1260, kunne det synes
rimelig at denne er fra det neste árhundre, eller iallfall fra omkring 1300. Til sammenligning kan nevnes
portalplankene fra Lardal og Litleherad kirker32, som med sin medaljonginndeling, sine figurframstillinger
og sin karveskurd har en del til felles med denne. Om den siste rnente Dietrichson at den kunne være
noe, men ikke meget eldre enn Tuddalsportalen fra ca. 1370.33 En undersokelse av de islandske hánd-
skriftilluminasjoner kan kanskje ogsá gi visse holdepunkter for tidfestingen. I to av de mest kjente Jónsbók-
hándskriftene, Svalbarðsbók fra forste halvdel av det 14. árhundre og Skarðsbók, skrevet i 1363, finnes
miniatyrer hvor rankestengler danner ramme om figurer. I Svalbarðsbók finner vi ogsá fabeldyr med
kappe pá overkroppen (til dels med hetten oppe) og med menneskehode, og bladverket kan ha noe av
det samme spisse og stikkende som pá planken. Men alt virker smidigere og mer elegant i maleriene, og
plantemotivene er langt mer naturalistiske.34 Lignende fabeldyr forekommer i et av .S,(/»w-háiidskriftene,
AM. 226, fol., som skal være fra slutten av det 14. árhundre,35 og i et annet, enda senere, AM. 225, fol.,
fra 1. halvdel av det 15. árhundre.36
28 Se f. eks. E. P. Evans: Animal Symbolism in Eccle-
siastical Architecture, s. 80-89. Videre: Chr. V. Nielsen:
Lovebilledet i den kristelige Kunst.
29 Jfr. Kr. Eldjárn i Hundrað ár í Þjóðminjasafni, nr. 11.
30 Om forskjellige blandingsvesener se R. Bernheimer:
Romanische Tierplastik, særlig kapitlet «Einzelne Fabel-
wesen». Videre J. Bernström: Fabeldjur och -manniskor i
Kulturhistorisk leksikon, B. IV. (Det kan ogsá nevnes at den
greske filosof Aristoteles under gotikken ble framstilt pá
alle fire og med hestebakkropp. M. D. Anderson: The
Medieval Carver, s. 103-104 og pl. XII.)
31 Det er en mulighet for at den store loven overst har
sammenheng med de mindre lovene nedenfor. Kanskje er
det lovehannen som broler over sine dodfodte barn den
tredje dag etter fodselen og vekker dem til live med sin
ánde — en vanlig forestilling i Physiologus, og brukt som et
symbol pá Gud Fader som oppvekket Kristus fra de dode
pá den tredje dag. Evans, op. cit., s. 81. Heise: Fabelwelt
des Mittelalters, s. 113 og fig. 106. Jfr. Kunstle, I, s. 126.
32 Dietrichson: De norske stavkirker, fig. 291 og 292.
33 Op. cit., s. 420.
34 Se særlig Pl. 8b, 9, lOb, 53b, 54, 60 og 62 i Corp.
Cod. Isl. VII.
35 Op. cit., Pl. 24, 26, 27.
36 Op. cit., Pl. 4b, 30a.