Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 44
44
sláende synes likheten á være mellom bladverket og fabeldyret her og i Svalbarðsbók fra 1. halvdel av det
14. árhundre.69 Sá det ville være forbausende om ikke stolen ble utskáret engang i lopet av samme ár-
hundre. Sammenligning med illuminasjonene taler videre for at Hof-stykkene kan plasseres i 2. halvdel
av det 14. eller begynnelsen av det 15. árhundre (jfr. ovenfor s. 39-40). Om Munkaþverá-planken har vi alt
uttalt70 at det kunne være rimelig á tro at den er fra omkring 1300 eller senere. La oss da gjette pá at
disse utskjæringene er blitt til mellom ca. 1300 og 1350. Resultatet skulle altsá bli: Munkaþverá-planken
mellom 1300 og 1350, stolryggfragmentet engang for 1400, Hof-stykkene ca. 1400 eller noe senere. Vi
har forresten en noye tidfestet opplysning om kirken og klostret pá Munkaþverá. De islandske annaler
kan fortelle at de begge ble lagt i aske ved en voldsom brann i 1429.71 To prester mistet livet ved brannen,
og en munk ble sterkt skadet, men overlevde likevel og ble abbed samme sted. Er disse opplysninger
riktige, skulle en tro at lite eller intet ble reddet ved brannen, og det kunne være rimelig á anta at den
utskárne planken stammer fra en av de bygninger som ble oppfort i de gamles sted, vel helst fra det nye
kirkehuset. Men som vist, er det vanskelig á tro at den ikke er eldre. Det kan heller ikke regnes for full-
stendig umulig at den kan ha unnsloppet flammene. Vi kommer her inn pá sporsmálet om stilretardering i
islandsk kunst. At man ved utgangen av den katolske tid kan tale om en sterk retardering i treskurden,
viser Grund-stolene tydelig nok. Men disse interessante representanter for islandsk bondekunst kan godt
ha avveket stilistisk fra annet kunsthándverk i landet, selv om visse trekk i dekorasjonen soin nevnt kan
gjenfinnes i illuminasjonene. Mer moderne stromninger kan ha gjort seg gjeldende samtidig, slik vi
for en del kan se det i bokmaleriet.72
Like fra de tidligste tider mátte landets beliggenhet fore til at det tok en viss tid for nye stilimpulser
fikk fotfeste, men fra hvilket tidspunkt kan vi vente á finne en virkelig stilretardering ?73 Herer det mange
ting som spiller inn, men av avgjorende betydning var selvsagt sambandet med utenverdenen. Ble dette
tilstrekkelig dárlig, kunne det fore til stagnasjon i kulturlivet. I lopet av det 12. árhundre ble det sá á si
helt slutt pá at islendingene eide havgáende skip selv. Dermed ble de mer avhengige av Norge, og veien
til andre land gikk nesten utelukkende om Norge.74 Merkelig nok ser det likevel ut til at det islandske
bokmaleri hadde sin storste blomstring sá sent som i det 14. árhundre.75
Som vi har sett, var bokilluminasjonene det viktigste sammenligningsmateriale innenfor landets egen
kunst. De utgjor den eneste noenlunde rikholdige gruppe av kunstverker og er av uvurderlig betydning
for kronologien fordi de kan dateres ikke bare pá stilhistorisk basis, men ogsá pá paleografisk og filologisk.
Det gjelder for dem som for skurden at den romanske stil hadde en meget sterk stilling.76 Og likevel ser
det ut til at ogsá gotikken fikk innpass i bokmaleriet i lopet av det 13. árhundre.77 Det er derfor mulig at
vi ikke bor regne med noen særlig folelig «forsinkelse» i forhold til Skandinavia for bortimot 1300.78 Men
sá sakket vel Island etterhvert akterut. Etter svartedauden i Norge 1349-50 var sannsynligvis Island og
69 Corp. Cod. Isl. VII, pl. 54b.
70 Ovenfor s. 38.
71 Isl. Annaler, s. 295.
72 Tydelig renessansepreg tross sine romanske remini-
senser har dekorasjonen i enkelte hándskrifter báde i begyn-
nelsen av det 16. árhundre og tidligere. Eks.: Jónsbók, AM.
160, 4° fra 2. halvdel av det 15. árhundre, Corp. Cod. Isl.
VII, pl. 78. Jónsbók, AM. 342 fol. fra det 16. árhundre,
Harry Fett: Miniatyrer, fig. 30.
73 «L’Europe centrale et les Pays scandinaves eurent
jusqu’au XlIIe siécle un art tout á fait retardataire.» (L.
Bréhier: Le style roman, s. 85.) Slik har man sett det fra en
bestemt synsvinkel, men det faller naturlig nár det gjelder
islandsk kunst at vi forst og fremst tenker pá retardering
i forhold til det ovrige Nordeit, dernest til en viss grad i for-
hold til Tyskland og England.
74 Jón Jóhannesson: Islendinga saga I, s. 120 og s. 390.
I Kalmarunionens tid (1397-1523) ble handelen pá Island
overtatt av engelskmenn og tyskere.
75 Corp. Cod. Isl. VII, s. 12. Jfr. her ovenfor s. 36.
76 Jfr. ovenfor s. 35-36.
77 Corp. Cod. Isl. VII, s. 10.
78 Jfr. Jón Jóhannesson: Islendinga saga I, s. 390: «-
sú menningareinangrun, sem stóð um aldaraðir, þótt hennar
gætti ekki mjög fyrr en eftir lok þjóðveldisaldar.»