Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 49

49
mellom disse figurer er flaten oversádd med spinkle rankestengler med avkuttede sidegrener, fantastiske
blomster og kristtorn. eller tistellignende blad i klare farger. Blad med lignende spisse takker moter vi
pá en brodert linduk (fig. 63) fra Skarð kirke pá Skarðsströnd (Dal.). Etter all sannsynlighet skriver den
seg fra 1. halvdel av det 16. árhundre.103 Den bærer nemlig navnet til den siste abbedisse i nonneklostret
Reynistaður (Skag.). Den byr pá en pussig blanding av eldre og yngre ornamentale detaljer. Foruten de
nevnte blad som danner sammenhengende girlander og slynger seg om trestammer, er her ranker av
romansk karakter, med forholdsvis smá, treflikete blad. Bándentrelacs, av samme type som vi sá pá
Grund-stol B, med planteelementer, forekommer ogsá, og ikke bare som bord; soylene pá hver side av
helgenfigurene opploses til dels i slike entrelacs, báde ved basis og pá midten. Som for riktig á under-
streke dette merkelige trekk, berorer St. Magnus med hánden et blad som stikker ut av en slik entrelac
pá midten av en soyle.104 — Pá den annen side har en del av soylene symmetriske beslaglignende ringer om
midten.
For á folge stilutviklingen i tekstilene enda ett skritt videre kan vi se pá et brodert antependium fra
kirken pá Hrafnagil i EyjaQörður105 hvor renessansen har slátt sterkere igjennom. Rammeverket har en
fullt symmetrisk ordning, og her er masker og beslag — og dessuten sengotisk og romansk bladverk. Vi
vil ikke garantere at ikke dette siste stykke skriver seg fra noe etter 1550.
Av storst verdi som supplement til treskurden er selvsagt de gjenstander som er datert eller noenlunde
sikkert daterbare. Blant drikkehornene vil vi derfor stanse ved det sákalte Velkenshornet, siden 1911 i
Oslo Kunstindustrirnuseum, utvilsomt av islandsk opprinnelse.106 Oluf Kolsrud mente det skrev seg fra
2. halvdel av det 15. árhundre, mens Matthías Þórðarson fant det sannsynlig at det stammet fra 1. halvdel
av det 16. árhundre. I alle tilfelle tilhorer det sikkert vár periode, og ser altsá ut til á være forarbeidet noe
tidligere enn Grund-stolene. (Dette gjelder ikke solvbeslagene og foten, som skyldes en kobenhavnsk
gullsmed i 2. halvdel av det 16. árhundre.) Vi skal derfor se nærmere pá planteelementene pá selve hornet.
Vi finner dem forst og frernst pá et opphoyd belte (fig. 59) nedenfor figurframstillingene overst. Dette
er inndelt i tre felter ved skrábánd, og hvert felt er fylt av en meget fin og sikkert utfort planteornamen-
tikk i relieft. Det er akantusornamentikk med forholdsvis smale stengler og tallrike smá flerflikete blad
med innskárne nerver tett i tett. Noen steder er treflikete blad delvis dekket av andre som er <dagt oppá»
dem. Feltene er helt forskjellige innbyrdes, og her finnes ingen symmetri i ornamentikken. Det er visstnok
et dyr i rankeverket i hvert av de tre felter, i to av dem helt tydelig, det ene firbent, det andre med «drage-
hode» og muligens en vinge, forovrig intet synlig av kroppen. (Pá fig. 59 overst til venstre i feltet.) I det
tredje felt ser det ut til at en stengel vokser ut av kjeften pá et noe ubestemmelig dyrehode. Foruten de
vanlige blad ses her ogsá et par konglelignende, skraverte vekster, den ene ruteskravert. Det synes ikke á
være stort hverken av gotikk eller renessanse i denne ornamentikken, mens det nærmest er disse to stil-
arter i forening som preger figurene ovenfor. De nevnte skrábánd mellom feltene har bándornamentikk,
med den fullstendige mangel pá romansk ornamentikk gir
disse dessuten en mistanke om at antependiet fra Klaustur-
hólar slett. ikke er av islandsk opprinnelse. Dette trenger vi
ellers ikke á tillegge sá stor betydning i denne forbindelse,
hvor det i forste rekke er av interesse á fá en anelse om
hvilke planteformer de islandske treskjærere kan ha hatt
anledning til á stifte bekjentskap med for reformasjonen.
103 Eldjárn: Hundrað ár, nr. 18: «-----------kann að hafa
verið veggtjald í kirkju.»
104 Som en kuriositet kan nevnes at man i det engelske
Cædmon manuscript (tidfestet til perioden 1030-50), som
forovrig inneholder enkelte tegninger i Ringeriks-stil, kan
stote pá lignende pussige páfunn — med den forskjell at
det her er soylenes kapiteler som er opplost i entrelacs med
ender som stikker utenfor rammen. (Se Kendrick: Late
Saxon and Viking Art, pl. LXXIII, 2, og s. 104-105.)
105 I DNM. Avbildet i Iðnsaga íslands II, Vefnaður-------
—, fig. 5. Gertie Wandel: To broderede Billedtæpper, fig. 2.
106 Litteratur: O. Kolsrud: Velken(s)hornet. Matthías
Þórðardson: Velkenshornet. Samme: Elztu drykkjarhornin
í Þjóðmenningarsafninu.
4 - Islandsk Treskurd