Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 50

50
til dels med utfylling av bladtunger og smáblad. Mindre nitide i utforelsen og i enda lavere relieff er de
vegetabilske elementer vi stoter pá ellers pá hornet. 0verst er et tre plassert mellom Hellig-Olav og
Jomfru Maria ved korsets fot. Det har en opprett, flat stamme med indre konturlinjer og ett tverrbánd,
mens kronen bestár av bladverk som stort sett er symmetrisk ordnet. De enkelte blad er tre- og flerflikete
i litt forskjellig utforming, akantuslignende. Bladverk av samme type forekommer i feltet nedenfor det
opphoyde belte (det skjules ná av solvholken). Her er bl. a. tre fantastiske dyr. Halen pá ett av dem ender
i stengler og bladdusker, og to av dem biter i rankeverk. Planteornamentikken pá dette stykke er i det hele
noksá konservativ og romansk. Men figurene er ikke lenger romanske, de fleste virker gotiske, og kong
Olav er alt blitt tydelig preget av renessansen.
Det gjelder enda mer for perioden 1400-1500 enn for det 14. árhundre at kjennskapet til gotisk plante-
ornamentikk synes á ha vært meget bedre enn den bevarte treskurd kunne tyde pá. Ved siden av bokillu-
minasjonene er det tekstilene som ápenbarer dette og gir oss grunn til á sporre om skjærerne — i horn
som i tre — var mer konservative i dette stykke enn utoverne av andre kunstgrener. Noe bestemt svar
bor sikkert ikke gis pá dette sporsmál — dertil er levningene for sparsomme.107
Nár noen taler om ornamenter i «islandsk stil», vil man gjerne sette et lite sporsmáltegn og mene at
dette má være en noe betenkelig uttrykksmáte — inntil man blir klar over at uttrykket virkelig dekker en
særegen ornamentikk som holder seg merkelig uforandret gjennom árhundrer.
Vi har tidligere omtalt de tunge og fyldige romanske blad, mer eller mindre akantuslignende, som vi
har sett en del eksempler pá i tre og i annet materiale. (Stokkene fra Hrafnagil, Valþjófsstaðahurðin,
Laufás- og Mælifell-stykkene, alterkalken fra Fitjar, relikvieskrinet fra Keldur.) Men dette betyr ikke at
romanske akantusblad alltid er «store og tunge». Mindre og lettere flerflikete blad var ogsá velkjente i
romansk kunst ute i Europa, sá velkjente at det ikke skulle være nodvendig á nevne eksempler. Det er
denne bladtypen som horer med til rankeornamentikk i «islandsk stil». Bladene er ofte tallrike, sá det hele
fár et frodig preg. Deres form varierer noe. En trefliket type som var meget brukt, har en bred rundet
midtflik og to smalere og spissere sidefliker. En særskilt livlig og rik virkning er mange steder oppnádd
ved at fliker eller liele blad er lagt oppá litt storre tre- eller flerflikete blad. Grenene ruller seg sammen i
mer eller mindre fullstendige spiraler — ofte er bruken av spiraler meget omfattende. Smágrener skjærer
de storre og kroller seg om dem. Bare hvis vi har en fortlopende ranke, f. eks. brukt som bord, folger
hovedstengelen det regelmessige «bolgeskjemaet», og symmetri er ikke det vanlige. Ikke sjelden boltrer
dyr seg i rankeverket.
Eksempler pá denne rankeornamentikk, som det er tydelig at islendingene hadde en særlig forkjærlighet
for, er ikke bevart i treskurden fra fur reformasjonen. I skurd har vi den likevel pá noen drikkehorn, det
ene visst fra det 14. árhundre, det andre sannsynligvis fra 1. halvdel av det 16.108 Det gjelder Þjms. nr.
5206 (beskrevet ovenfor s. 47) og det nettopp omtalte Velkenshornet. Om det forste, som han tror er det
eldste bevarte, sier Matthías Þórðarson: «Rétt við hólkinn er skorinn umhverfis rósastrengur í íslenzkum
stíl--------» (Árbók 1915, s. 27.) Om det andre (s.st. s. 31): Þá er kafli með rósaflúri í íslenzkum stíl.»
Dette er unektelig svært kort uttrykt, umiddelbart forstáelig bare hvis man er fortrolig med denne variant
av den romanske planteornamentikk og har sett hvordan den gár igjen i islandsk kunst. Et tredje drikke-
107 Jfr. ovenfor s. 44-45. íin rankebord i «islandskstil». Se Oslo Kunstindustrimuseum:
108 Denne ornamentikk ser ut til á ha vært vanlig pá drikke- Benskulptur og hornarbeider, nr. 100. Det settes der til
horn ogsá etter reformasjonen. — Et horn som kan stá «1500-árenes midte».
Velkenshornet nær i tid (i Thaulow-Museum, Kiel), har en