Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 52

52
Det virker ganske páfallende at storparten av all bevart islandsk treskurd fram til 1550 (det gjelder
ogsá den som ikke har planteornamentikk) kommer fra ett lite omráde: Nabodistriktene Eyjafjörður og
Skagafjörður pá Nordlandet. Unntak er bare kirkedoren fra Valþjófsstaðir i Fljótsdalur (N.-Múl.) og
plankestykkene fra Hof pá Kjalarnes (Kjós.). Dette er kanskje ikke helt tilfeldig. At Norðlendingafjórðungur
skilte seg ut som et bispedomme for seg (det skjedde i 1106), mens de tre andre fjórðungar utgjorde det
andre, forteller litt om Nordlandets mektige stilling. Eyjafjörður og Skagafjörður var her de rikeste jord-
bruksdistriktene, og bispesetet Hólar lá i Skagafjörður. Dette kirkelige sentrum var selvsagt et viktig
kultursentrum, og vi vet at domkirkens samling av kunstskatter av forskjellig art var stor.117 Selv om vi
ikke har direkte opplysninger om utskjæringer pá portaler og annetsteds i de middelalderske domkirke-
bygningene pá Hólar,118 er det rimelig á tro at de ogsá pá dette omráde har vært toneangivende i distriktet.119
At treskjæring ble brukt til utsmykning i det nærliggende Munkaþverá kloster i Eyjafjörður, har vi alt
sett. Det kan i det hele ikke være tvil om at kirker og klostre har vært viktige oppdragsgivere for tre-
skjærere. I hvilken utstrekning de har prydet profane bygninger vet vi lite om, da det ofte er vanskelig á
avgjore hva slags hus de bevarte rester stammer fra. Men det er ikke usannsynlig at det var vanlig med
enkelte utskárne bygningsledd pá de storre garder. Det som her er sagt, gjelder forovrig like meget for
Skálholt bispedomme som for Hólar. Ogsá der var det rike distrikter med hovdingseter, klostre, mange
kirker og et bispesete. Det er godt mulig at treskjærerkunsten er blitt særskilt meget dyrket i Eyjafjörður
og Skagafjörður. (Som vi skal se, tyder det bevarte materiale fra senere tider ogsá pá det.) Men likevel má
en gá ut fra at tidens tann har fart svært hardt fram mot treskurden i Skálholt bispedomme. Vi har gode
nok vitnesbyrd om at kunstarten hadde tradisjoner der ogsá. Et verk som Valþjófsstaðahurðin har ikke
vokst fram «pá bar bakke», og mange mer og mindre dyktige skjærere har sikkert vært i arbeid báde for
og etter Margréts tid. Nár det gjelder utendors dekorasjoner, er det imidlertid en mulighet for at klimaet
kan ha hatt sitt á si for bevaringen. Dette er meget torrere pá Nordlandet enn pá Sydlandet, noe som bl. a.
viser seg i at torvhusene pleide á vare en god del lenger pá Nordlandet.120 Det ser derfor ut til at en hurtigere
forvitring pá grunn av klimaet kan ha vært en medvirkende ársak til at sá ytterst lite av middelaldersk
treskurd er i behold fra landets sorlige distrikter. Den bevarte middelalderkunst i annet materiale fordeler
seg da ogsá stort sett jevnere pá de forskjellige landsdeler.
117 Se Matthías Þórðarson i Nordisk kultur XXIII, s. 292.
118 Guðbrandur Jónsson opplyser i «Dómkirkjan á Hólum
í Hjaltadal», s. 27-28, hvor lenge hver av dem stod.
119 Eldjárns hypotese om at det skárne dommedagsbilde
fra Bjarnastaðahlíð opprinnelig er fra den eldste domkirken
pá Hólar er nevnt ovenfor, s. 27, note 29, og s. 30-31.
120 Se Daniel Bruun: Fortidsminder og Nutidshjem paa
Island, s. 128.