Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 55

55
Sigurður Vigfússon forteller i katalogen (1871) at giveren var en etterkommer av Þórunn pá Grund og at
mangletreet skulle ha tilhort henne. Han tilfoyer at det het seg at det var forsynt med hennes navn, men
finner at runene gjor dette noe tvilsomt.5 Disse runer finnes pá undersiden av fremre hándtak. Ifolge
Anders Bæksted er det «en 2,8 cm hoj binderune ors, uden tvivl et ejermærke».6 Nár man ser mangle-
treets tilstand — det er meget slitt og skjort — kunne man godt tenke seg at det var minst like gammelt
som Grund-stolene, men dctte kan selvsagt skyldes særskilte omstendigheter. Det har arkitektoniske
ledd som synes á antyde at renessanseformer ikke var ukjente for skjæreren. Jeg tenker pá de runde side-
stokker, som minner om renessansesoyler eller -pilastre med «vaseformede» ledd.7 Det defekte bakre
hándtak ser ut til á ha hatt lignende utforming som disse «sidestokker». Det fremre hándtak har pá over-
siden i relieff et ihs-monogram i ring, pá undersiden den nevnte binderune i en innskáret skjoldformet
figur med et par store blad eller vinger. Her og der finnes border av innskárne rette linjer, sirkler og skulpe-
snitt. Men mest ioynefallende er den tette bándentrelac i relieff, som brer seg pá begge de ytre tverrstykker
og pá midtstokkene. Ifolge Sigurður Vigfússon skal hele entrelacen være dannet av ett eneste bánd. Det
midtre tverrstykke er prydet med en planteranke i samme lave relieff som entrelacen. Den er forsynt med
en konturering av fine innrissede linjer. Ranken er av romansk type med forholdsvis mange smá og
mellomstore flerflikete blad. Bándentrelacen er kombinert med ranken ved at bándet er tredd vekselvis over
og under grener og blad. Til tross for den slitte tilstand forstár man at skurden har vært meget fin og
forseggjort.
Etter utskjæringene pá Draflastaða-stolen á domme skulle man tro at bándentrelacs var meget yndet i
2. halvdel av det 16. árhundre, sá for sá vidt kunne det passe godt á plassere mangletreet i samme tids-
rom. Av den bevarte forreformatoriske skurd er det bare Grund-stolene som har bándfletninger og -entre-
lacs, og pá dem er de meget forsiktig brukt. Det kan se ut til at de tette, omfattende fletninger tilhorer
tiden etter reformasjonen, og som vi skal se, synes de á ha vært populære ogsá i det 17. árhundre. Av
interesse for oss er denne bándornamentikken fordi den pá forskjellig máte kan være kombinert med
planteelementer. Ifolge Einar Lexow skriver «bándfletningen som flatemonster» seg fra senromersk tid.8
Det er forst og fremst denne type vi har pá Draflastaða-stolen, og det er rimelig á tro at dens bruk pá denne
tid henger sammen med den fornyede interesse for entrelacornamentikk som kom med renessansen.9
Lexow sier at entrelacornamentikken hadde «en sidste kortvarig blomstring under renaissancetiden».10
Men han nevner intet om kombinasjonen av bándentrelacs og plantemotiver i denne perioden.
I de islandske middelalderske hándskriftilluminasjoner kan vi stote pá bándornamentikk, som delvis
er kombinert med planteformer. Den vitner ellers om en særlig interesse for knuter, mens mer monotone
entrelacs som pá Draflastaða-stolen er sjeldne.11 Vender vi oss derimot til en trykt bok, den forste Bibel
pá islandsk, <<Guöbrandsbiblím fra 1584, vil vi finne dem brukt pá en mer tilsvarende máte i initialer og
vignetter. Her má vi ta med noen ord om Guðbrandur Þorláksson, «den islandske Kirkes storste Tilsyns-
mand, ikke blot siden Reformationen, men lige siden Kristendommens Indforelse», som biskop Jón
Helgason kaller ham.12 Han satt pá Hólar bispestol fra 1571 til 1627. Forst ved hans virke trengte den
5 Skýrsla----------- 1871-1875, s. 19.
6 Bæksted: Islands runeindskrifter, s. 231, avbildning
fig. 136.
7 «en pilaster med vaseformede led, — — — Dette
ungrenæssancens yndede bæremotiv--------------». Chr. Axel
Jensen: Danmarks Snedkere og Billedsnidere, s. 47 og fig.
54, 60, 72. — Skjoldet som runene er plassert i, synes ogsá
forenlig med renessansestilen, enten dets ornamenter skal
oppfattes som vinger eller som akantusblad.
8 Hovedlinierne i entrelacornamentikkens historie, s, 25.
pl. I, 6.
9 Op. cit., s. 90.
10 Op. cit., s. 92.
11 Se Harry Fett: En islandsk tegnebog, pl. 10, 12 og 28.
Corp. Cod. Isl. VII, pl. 78 (Jónsbók AM. 160, 4° fra 2.
halvdel av 15. árh.).
12 Islands Kirke fra Reformationen til vore Dage, s. 50.