Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 63

63
treflikete blad. I det ene av dem er en av flikene forlenget til en stengel som krysser hovedstengelen og
ender i et mindre, trefliket blad utenfor denne — et nytt eksempel pá den forlengede flik fra romansk
planteornamentikk. Her og der ligger mindre treflikete blad oppá de storre og oppá hovedstengelen, og
fra midten av denne henger det ned en gren med flere smá svungne sidegrener, alle med et skráskravert
bánd langs midten. Dette bándet finner vi igjen i de storste bladenes midtflik. Det ser ut til á være en
etterkommer av perleraden.
Skal vi domme etter utskjæringene pá denne prekestolen, hadde den romanske stil fremdeles en sterk
stilling i planteornamentikken. Det er bare de trekloverformede blad overst som má regnes for et nyere
innslag.34 Vi mátte tidligere (s. 50) slá fast at fullgyldige eksempler pá rankeornamentikk i «islandsk
stil» ikke var bevart i treskurden fra for reformasjonen, mens vi motte den pá drikkehorn og tekstiler og i
hándskriftenes initialer. Sá vanlig syntes den á være at vi mente á kunne gá ut fra at den ogsá má ha hatt
sin plass i treskurden. (Ovenfor s. 51, og jfr. omtalen av den romanske ranken pá kisten tilskrevet
biskop Guðbrandur, s. 57-58.) Sarnmen med forekomsten av stilens smá blad pá Grund-stolene synes
ornamentikken pá prekestolen á vise at dette má være rett. De omfattende spiralopprullinger har den likevel
ikke.
Under omtalen av den romanske alterkalk fra Fitjar i Skorradal (ovenfor s. 46. ) uttalte vi at vi
ikke hadde sett noe eksempel i den middelalderske treskurd pá «den enkle skjematiske, mer bysantinskpregede
ranke.»35 Denne ranken moter vi derimot som det eneste vegetabilske innslag pá den nest eldste av vare
daterte ting fra det 17. árhundre, en stor rund lokkplate til «öskjur» (fig. 81) med árstallet 1634. Ranken
finner vi her som den ytterste og bredeste av de konsentriske bordene. Den er helt monoton, med en smal
glatt stengel, et trefliket blad i hver «bolge», og dessuten en liten trekant (som kan oppfattes som en blad-
flik) til utfylling i «hjornet» mellom hovedstengelen og bladets stilk. Báde denne lille trekant og alle blade-
nes fliker er «uthult» ved hjelp av karvesnitt som i form svarer til de enkelte flikenes form. Den samme
ranken, i en dárligere utforelse, finner vi forovrig igjen pá en annen av de seks daterte gjenstandene fra
for 1650, nemlig pá et mangletre som bærer det innskárne árstall 1641 (Þjms. nr. 676). Dette er, som vi
skjonner, en rankeornamentikk med gamle tradisjoner ifolge Hauglid den ranketype som fikk storst
utbredelse i romansk tid. «Denne typen treffer vi overalt, og til de forskjelligste tider.»36 l il Island kom
den sikkert sammen med de ovrige romanske ornamcntformer og har kanskje særlig vært brukt i smákunst.
Mens bladets opplosning i smáblad eller fliker bare sá vidt er antydet pá kalken, ved hakk i kanten eller
smá fordypede linjer, er den fullbyrdet pá lokkplaten og mangletreet. Den midtre ranken pá kisten til-
skrevet biskop Guðbrandur (ovenfor s. 57-58) kunne regnes til samme type som den pá kalken hvis det
ikke var for den merkverdighet at bladenes «fliker» vender ut mot feltets kanter istedenfor inn mot stenge-
len. — Det tidligste eksempel vi hittil har sett pá den virkelige karveskurd37 i planteornamentikken, har vi i
Munkaþverá-planken. Dens typiske snitt forekommer videre pá Grund-stolene, mindre utpreget pá Draf-
34 Av gotikk eller renessanse. Jfr. nedenfor s. 72. En lár
uten árstall (Þjms 2464) har trekloverformet blad i noen av
stengelopprullingene (fig. 128). Dette forekommer ellers sjel-
den. Denne lár skiller seg ogsá ut fra flertallet av gjenstander
ved at de fire sider og lokket er malt i flere farger, oker, svart,
rodt og gront. Det er mulig at malingen ikke er opprinnelig,
men den er sikkert temmelig gammel, ná meget slitt. Ut-
skjæringene skulle absolutt tyde pá at láren er fra det 17.
árhundre. Den har drager og forskjellige masker foruten
planteornamentikk. Her finner vi virkelig det motivet vi sá i
et Jónsbok-hándskrift fra slutten av det 15. árh., og som virket
sá velegnet som motiv for en treskjærer: en lovemaske med
en planteranke ut av munnen til hver side (ovenfor s. 45).
ReliefFet er lavt, men noe rundet.
35 Hauglid: Akantus I, s. 50. Jfr. s.st. s. 41 og Riegl:
Stilfragen, s. 277: Das grundsátzliche Unterscheidungs-
merkmal fiir den byzantinischen Akanthus beruht in der
Auflösung des friiheren Gesamtblattes in einzelne kleinere
Blátter.---------die vormals einheitlichen Halbblátter sind
aufgelöst in meist drei-, seltener vier- bis fiinf-spáltige
Zacken, ---------
36 Op. cit., s. 50.
37 Se artikkelen om Karveskurd i Kulturhistorisk leksi-
kon (B. VIII).