Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 64

64
lastaða-stolen, og i forholdsvis liten utstrekning pá den omtalte spónastokkur fra det 16. árhundre og pá
skapdoren fra Dalvík.
Det tidligere nevnte toppstykke, sannsynligvis fra et skap, fra 1638, med utskjæringer i 3-4 mm hoyt
relieff, har en helt annen planteornamentikk (fig. 68). Selv om stykket er noe defekt, bl. a. avsaget i begge
ender, er tilstrekkelig bevart til at vi kan konstatere at vi her har for oss en etterkommer av den gamle
rankeornamentikk i «islandsk stil» med dens forkjærlighet for spiralopprullede grener. Nettopp disse om-
fattende spiraler var det vi savnet pá prekestolen fra 1617, som ellers har meget i behold av denne variant
av den romanske planteornamentikk. Som pá drikkehornet fra ca. 1600, omtalt her ovenfor s. 60, er spi-
ralene pá toppstykket innbyrdes flettet i hverandre pá en máte som bringer bándentrelacs i tankene.
Bladene er forholdsvis fá og avviker noe fra de velkjente smá tre- eller flerflikete blad. De enkelte fliker
er litt langstrakte, lansettformede, til dels svungne, og med forskjelligartet snittpryd og skravering. Om
denne bladform bygger pá eldre former eller skyldes nyere impulser utenfra, er ikke sá lett á avgjore, da
den vel i begge tilfelle mátte betraktes som en forenkling av akantusblad. Lignende blad fantes allerede
pá Hrafnagil-fragmentene, mens de har lite til felles med bladene pá Laufás- og Mælifell-stykkene, hvor
alt virker sá blott og avrundet. I senere tid har vi blad med slike lange fliker f. eks. pá skapdoren fra
Dalvík (fig. 73). Stykket har en symmetrisk oppbygning med et vápenskjold pá midten. Pá dette stár árs-
tallet og dessuten monogrammet TS. Dette er forbokstavene til Þorlákur Skúlason, biskop Guðbrands
dattersonn og etterfolger pá Hólar bispestol (1627-55), og det er opplyst at stykket ble funnet pá loftet i
domkirken. Inni den nærmeste stengelspiral pá hver side av vápenskjoldet ses en mann i renessansedrakt
og med fullskjegg. Begge steder holder han vannrett et spyd eller en lanse som han stikker i et dyr. Dette er
pá den ene siden en fugl, pá den andre siden visst en drage. Ytterst pá hver side har tydeligvis vært to mindre
spiraler, den ene over den andre, mendet er nok en mulighet for at grenverket har fortsatt utenfor disse igjen.
En lár fra 1643 (fig. 78) har en bolgeranke pá hver av de fire nederste tverrfjoler, alle steder av samme
type, og elementene er de samme ogsá i de symmetriske ornamenter i de to «gavlfelter». Rankene er mono-
tone for sá vidt som det samme gjentar seg noyaktig likt i hver bolge, men virkningen er likevel ganske
livlig, fordi her er en slik rikdom av flerflikete blad. Bladene inni bolgene er store og femflikete. Likevel
aner vi at disse ranker bygger pá de gamle i «islandsk stil». Vi har til og med det lille treflikete blad som er
lagt oppá det store, og et lignende er lagt oppá stengelen ved feltets kanter, slik som pá ranken pá preke-
stolen fra 1617. Men helhetsinnstrykket er et annet, ikke bare pá grunn av midtbladets storrelse, men ogsá
fordi de enkelte bladfliker for en stor del er kantete istedenfor rundede, og fordi mange av dem er temmelig
lange. «Bátformede» karvesnitt forekommer i en del av flikene, særlig i gavlfeltenes blad. Midtpartiet i
disse symmetriske ornamenter dekker enden pá lokkets midtstokk («monsás»). Det har form nærmest som
en knopp eller kongle og er ruteskravert. Vi kan i denne forbindelse minne om den ruteskraverte kongle-
lignende figur blant rankeelementene pá Velkenshornet. Dette lar oss ane en kontinuitet ogsá i denne detalj.
En spónastokkur fra 1649 (fig. 34) er for det meste dekket med ornamenter og border av geometrisk art,
men har ogsá noen fá rankestubber. Disse synes á ha til forbilde de enkle ranker av samme type som pá den
omtalte lokkplaten (og pá mangletreet fra 1641, se s. 63), men de er her temmelig degenererte, med dárlig
organisk sammenheng og usikker linjeforing. Gjenstanden fra 1650, ogsá en spónastokkur, er svært lik
denne og sannsynligvis laget av samme mann.38 Her er det enda sparsommere med plantemotiver, skjont
noen av elementene i «hjulkorsene» pá lokket vel kan oppfattes som stiliserte stengler og blad. Drage-
motivet lever fremdeles. Begge disse spónastokkar ender i et ganske fryktinngydende dyrehode, som visst
38 Detalj fig. 32. Avbildet i sin helhet i Islenzkur tréskurður II, fig. 57.