Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 70

70
kan Kristján Eldjárn fuye átte mer eller mindre intakte i tre, derav seks med ornamental dekorasjon, og
dessuten seks i stein.52 De av Guðmunds motiver som er av særskilt interesse for oss, er selvsagt forst og
fremst hans rene planteornamentikk, dernest den delen av hans bruskornamentikk som med noen rett kan
oppfattes som vegetabilsk. Vi bor ellers ikke se bort fra at selv de av hans bruskmotiver som fjerner seg
mest fra alle vegetabilske former, kan ha satt sine spor i planteornamentikken hos enkelte av hans samtidige.
Blant arbeidene i stein er to som Kr. Eldjárn har kunnet sette til tiden for Guðmunds Danmarks-
opphold. Det er gravsteiner over to personer som dode i 1640. Pá den ene stár GVDMVNDVS GVDMVN-
DIVS SCVLPSIT, og begge har en del planteornamentikk i flatt relieff foruten innskriftene.53 Det er
tydelig at Guðmundur i disse ungdomsarbeider bygger pá en eldre tradisjon. Her er, som rimelig kan
være, ingen spor av bruskbarokk. Renessansen har derimot satt sine spor. Disse rankevekster er symmetrisk
ordnet, og midtaksen markeres til dels av en liten plante med tynn rett stilk (som f. eks. i rankene pá
titelbladsrammen i Guðbrandsbiblía). De tallrike opprullinger har hver et stort flerfliket blad. De enkelte
bladfliker er av varierende form, mange smale og spisse, andre rundede, noen voluttaktig sammenrullede.
Det er ikke blad i den gamle «islandske stil». De slutter seg snarere til dem pá toppstykket fra 1638, skapene
fra 1672 og 1673 og mangletreet fra 1673 (fig. 68, 83, 82, 72). Det islandske preg som Eldjárn har pekt pá,54
skyldes nok ogsá de flate stengler og deres forlop med de mange opprullinger. I sá máte virker ornamentik-
ken pá den signerte steinen mer islandsk enn pá den andre. Det er interessant á kjenne disse tidlige ar-
beider av Guðmundur. De viser bl. a. at han hadde et godt grunnlag á bygge pá for han dro ut.
Alt annet som noenlunde sikkert synes á kunne tilskrives ham, stammer fra tiden etter læreárene i
Ivobenhavn, og noen spor av den islandske tradisjon er det her vanskelig á pávise — det mátte da være
forkjærligheten for rankedannelser. Hans mest kjente verk er dopefonten av kleberstein i Hólar dom-
kirke.55 Den bærer báde hans navn og árstallet 1674. Det er tvilsomt om disse sirlige ornamenter av brusk-
barokk-elementer kan oppfattes som vegetabilske. Av daterte verker i tre med ornamental dekorasjon kan
enda nevnes en prekestol, i Illugastaðir kirke i Fnjóskadalur (S.-Þing.), med árstallet 1683.56 Forut for
den i tid kommer sannsynligvis et annet av verkene oppfort hos Eldjárn, de bevarte utskárne deler av
kirken pá Gröf pá Höfðaströnd (Skag.), som ble restaurert i 1953, og omfatter alteret og to vindskier.57
Alt tyder pá at skurden her ble utfort en gang mellom 1670 og 1680. Vindskiene har de typiske ranker med
de smá runde blad og en og annen fugl, mens avslutningen nederst dannes av bruskbukler. Rankene skiller
seg fra hans ovrige kjente verk i tre ved at de er utfort i flatskurd. Denne skjæremáte har Guðmundur vært
fortrolig med for han reiste til Danmark, men den ble ogsá ganske meget brukt av de danske skjærere —
ved siden av det rundede relieff.58 Alteret (fig. 112) er et av Guðmunds vakreste arbeider. Hans velkjente
ranke med de smale grener stiger opp fra en vase pá den loddrette fjo 1 som danner midten av framsiden,
og den har sannsynligvis ogsá prydet de to overste fyllinger, hvor bare vasen stár igjen. Den er her av en
52 Op. cit. Se særlig katalogen s. 165-171. De to verker
i tre som ikke har ornamental dekorasjon, er figurer i hoyt
reliefif som skal ha tilhort en prekestol, og en altertavle
med nattverdframstilling i relieff (Eldjárns katalog nr.
19 og 20). Her er ikke medregnet en stol med lite av
utskjæringer, som Eldjárn mener kan være av Guðmun-
dur, men som han ikke har gitt særskilt nummer i sin
katalog (op. cit., s. 167, under katalognr. 6). Se íslenzkur
tréskurður III [1], s. 100-102.
63 Avbildet i Eldjárn, op. cit., s. 154.
54 Op. cit., s. 156.
55 Eldjárn, op. cit., s. 146-147.
56 Eldjárn, op. cit., s. 158.
67 Eldjárn, op. cit., s. 152-154, videre samme: Um
Grafarkirkju, Reykjavík 1954.
58 Like siden det raffinerte samspill mellom det hoye
rundede og det lave flate relieff i Urnes stavkirkes eldste
portal ser det ut til at reliefifets karakter har vært meget
skiftende, riktignok med en sterk forkjærlighet for den
kraftige type i romansk treskjæring, mens det flate reliefif
ble meget brukt i renessansens dekorasjon. Fra hvilken tid
det flate reliefif ble vanlig utbredt pá Island, kan ikke sies
med sikkerhet. Det kan nevnes at enkelte av plantemotivene
pá Velkenshornet (se ovenfor s. 49-50) er i meget flatt
relieff. I det 17. árhundre var det blitt temmelig alminnelig,
men ikke enerádende.