Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 73

73
plassen med. En hovedstengel bukter seg i vanlige bolger og sender ut smá sidegrener. Det ser nærmest ut
til at Guðmundur i lopet av Kobenhavn-tiden hadde funnet sin form engang for alle. «Renessanserankene»>
gjentok han med forholdsvis smá variasjoner i sine verker. Om disse ranker utviklet seg i noen bestemt
retning, er iallfall vanskelig á avgjore ut fra de bevarte stykker. Ogsá hans bruskornamentikk kunne, som
nevnt, virke mer eller mindre vegetabilsk. Dette gjelder báde for ornamentene pá hans öskjur og pá kisten
og særlig utpreget pá Gröf-alteret, uten at vi her heller kan si om utviklingen gikk i noen bestemt retning.
De bevarte verker i stein som Guðmundur skal ha laget etter sin Kobenhavn-tid, kan neppe heller hjelpe
oss stort i sá máte. Det er fire gravsteiner, hvorav bare én, biskop Þorláks i Hólar domkirke, sannsyn-
ligvis laget i 1661, har ornamental dekorasjon som ikke er utvisket av tidens tann.68
Guðmundur Guðmundsson setter skille i den islandske treskurds historie. Vi har her kunnet studere
verker av en moderne fagmann, utdannet i utlandet, og den stilistiske forskjell mellom dem og den hjem-
lige treskurd som bygger pá gamle innenlandske tradisjoner, er ápenbar. For forste gang foler vi innenfor
treskurden nodvendigheten av á skjelne mellom en toneangivende laugspreget kunst og folkekunst. Om
Guðmunds innflytelse pá planteornamentikken hos samtidige islandske treskjærere kan vi ikke uttale noe
bestemt. Det ville være merkelig om ikke hans verk hadde satt sine spor i sá máte, selv om det ikke er sá
lett á pávise.69 Det ser imidlertid ikke ut til at Guðmundur har vært landets eneste fagmann i bruskbarokk-
preget skurd. Forholdsvis fagmessig virker relieflFranken med bruskbukler pá mangletreet fra 1679 (fig.
91, omtalt ovenfor s. 66), som dessuten har helt flate, hjemlige ranker. Riktignok henger den klokkefor-
mede blomst i den ene enden dárlig sammen med stengelen. Mer gjennomfort organiske virker de mange
ranker og symmetriske plantemotiver pá en liten kiste uten árstall (fig. 119, 120). Stenglene er her smalere
og bruskbuklene mangler. Men her er den samme hulkiling i stenglene, og bladformene ligner dels pá
mangletreets, dels pá Guðmunds pá Gröf-alteret. Avstanden synes ikke særlig stor fra disse planteformer
til bruskverket, men hánden er tydeligvis ikke Guðmunds. Helt sikker pá at det er et islandsk arbeid kan
man kanskje ikke være, men englehodet over nokkelhullet pá forsiden virker noe rustikt, i motsetning
til planteornamentikken, og den bevarte fylling pá forsiden skal være av «surtarbrandur», som er et islandsk
materiale.70 Flere stykker, mer eller mindre fagmessig utfort, kan foyes til.71 Vi kan f. eks. nevne den utskárne
ramme (fig. 114) om det malte epitafium over en avdod prestekone (f 1692). Disse litt stive rankedannelser
kunne være inspirert av former som dem pá Gröf-alteret. Epitafiet stammer fra Laufás kirke (S.-Þing.).
I denne kirken finnes en prekestol med árstallet 1698. Den har lignende bruskaktige utskjæringer, sann-
synligvis av den samme som laget epitafierammen. Her finnes ogsá noen planter med én skálformet runding
pá stilk.
Visse bruskbarokk-trekk kan spores i de tre tidligere omtalte epitafier (ovenfor s. 62) fra kirker pá Nord-
landet over personer som dode i 1680-árene (fig. 121-123). Her moter vi igjen den overraskende kombina-
68 Kr. Eldjárn: Stakir steinar, s. 155-156. Samme: Um
Hólakirkju, s. 35 f.
69 I denne forbindelse skal nevnes at Kr. Eldjárn antyder
at en skjærer som virket pá Nordlandet etter árhundre-
skiftet, har kjent Guðmunds verk og kan ha forsokt á etter-
ligne ham i en minnetavle av tre med utskjæringer fra kir-
ken pá Mælifell (Skag.) over prost Ari Guðmundsson og
hans hustru, som dode i 1707 og 1706. Det lille den har av
ornamentikk, synes á bygge pá bruskbarokkens former. Det
virker imidlertid ikke særlig vegetabilsk. (Se Hundrað ár í
Þjóðminjasafni, nr. 40.)
70 Ifolge Matthías Þórðarson i katalogen. Fyllingen er
forovrig kullsvart. Dr. Sigurður Þórarinsson opplyser pá
foresporsel at surtarbrandur er forkullet tre (lignitt) fra tid-
lig tertiærtid. Pá Island forekommer det hovedsakelig pá
Vestlandet. De store stammer skriver seg mest fra nord-
vest, særlig fra Bolungavík (ísf.).
71 En flott bruskbarokk-kiste fra Oddi, ná i privateie i
Reykjavík, se detaljbilde i Stakir steinar, s. 157, er sann-
synligvis utenlandsk. Dens former virker forovrig lite vege-
tabilske.