Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 79

79
av skapene (fig. 133) er hele deren dekket av et ringkjedemonster, mens den pá et av de andre (fig. 135)
har en bándentrelac (uten vegetabilske elementer) nederst. Over entrelacen ses et firbent dyr i rankeverk.
Det biter i en gren og skal sannsynligvis være en love, til tross for sitt ubestemmelige utseende. De ovrige
skap har ingen dyr. At entrelacmotivene like gjerne kan være skáret i det 17. som i det 16. árhundre,
tyder den tidligere omtalte gruppe av skap pá, hvorav det ene har árstallet 1684. Englehodet med vinger
overst pá skapet fig. 132 har ogsá sine sidestykker pá to av skapene i denne gruppen (fig. 140 og 141).
Rankestenglene har de fleste steder en rundet overflate og overalt indre konturlinjer. De tre parallelle
innskárne linjer som dannet tverrbánd over rankegrenene pá mangletreet fra 1683, finner vi mange steder
igjen som tverrbánd over stengelen nærmest bladet, riktignok ofte redusert til to linjer. Bladene er ogsá
treflikete som pá mangletrærne. Riktignok er innsnittene i fiikene undertiden av en slik art at det virker
som om noen mindre fliker er lagt oppá de storre, og pá den máten kan det virke som om enkelte blad har
flere enn tre fliker, eller som om et mindre blad er lagt oppá det store. (Jfr. bladene i de gamle ranker i
«islandsk stil».) Uthulingen av de enkelte fliker med karvesnitt er mer variert enn pá mangletrærne, hvor
det i hver flik var laget ett snitt av omtrent samme form som fliken. Pá skapene kan snittene være delt i to
pá langs eller pá tvers ved en utspart midtrygg, eller vi kan tale om en avtrapping, hvor det virker som om
ett bátsnitt er utfort inni et annet. (Da fár vi illusjonen av flere fliker.) Vi har ogsá en art utskjæring som
neppe kan kalles karvesnitt: et ellipseformet, Ijærnervet «blad» er hoyest langs midtnerven og skráner jevnt
ned mot de oppstáende sidekanter. Et slikt fjærnervet blad har vi stott pá én gang, nemlig pá öskjur
fra 1669, nevnt ovenfor s. 65, hvor vi betraktet det som et naturalistisk innslag. Den kronologiske gjen-
nomgáelsen av treskurd fra det 17. árhundre etterlater et inntrykk av at snittpryden etterhvert tiltok i
betydning, og nár det virker overveiende sannsynlig at de fem «Eyjafjörður-skap» ble laget i 2. halvdel av
árhundret, er det ikke pá grunn av noe eksakt bevis, men fordi flere av de smá trekk vi her har vært inne
pá, synes á peke i den retning.
Endelig skal nevnes at et skap (fig. 143, tidligere i Hrafnagil kirke, deretter i Akureyri kirke, ná i Minja-
safnið, Akureyri) med det innskárne árstall 1672, har utskjæringer som kan minne om dem pá de fem
skapene, selv om det er tydelig at de er av en annen hánd. Relieffet er flatere, og alt virker mer temmet,
selv om bladformene er mindre stiliserte. Egentlig rankeornamentikk finnes her bare pá toppstykket, pá
hver side av et skjoldformet felt med monogram i (muligens et Kristus-tegn, men ikke et av de vanlige
Kristus-monogrammer). De to sidestykker og fotstykket har bándentrelacs. Enda mer omfattende entre-
lacs finner vi pá midtpartiet med doren, men her har bándene delvis frie ender med flerflikete blad til
avslutning. Vi legger forovrig merke til at en av bladets fliker overalt ruller seg sammen sá den nesten
danner ring, slik som pá noen tidligere nevnte skap (fra 1653, 1672 og 1673) og pá en kiste uten árstall
(ovenfor s. 76-77).
Nár det gjelder de fem skapenes opprinnelse, tror jeg det má kunne anses som sikkert at en og samme
mann iallfall har vært mester for fire av dem. Selv om her er ganske stor variasjon — det er ikke noe sted
tale om en noyaktig gjentagelse av motivene — sá er elementene stort sett de samme og detaljbehand-
lingen helt overbevisende lik. Om det femte stykke, skapforsiden (fig. 135), kan være av samme hánd,
virker mer tvilsomt. For á begynne med det mest ieynefallende, sá har toppstykket og fotstykket en litt
annen form. Videre er IHS-monogrammet midt pá toppstykket plassert i et avdelt felt, mens det páalle
de andre gár mer i ett med planteornamentikken. IHS-monogrammet er ogsá gjentatt pá doren som er
oppdelt i hele fem felter, mens den pá de andre enten bare har entrelacornamentikk eller har avdelt ett
smalt felt med en höfðaleturlinje overst. Sidefjolene har symmetriske entrelac-motiver istedenfor usym-
metrisk rankeornamentikk. Dertil kommer at rankestenglene har en planere overflate og et ujevnere lop