Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 82
82
karvesnitt. Videre finner vi to og to tversgáende snitt inni bladene, som i bladfliker og rosetter pá skap nr.
1834 (fig. 141). Men skurden er stort sett av en finere virkning her enn pá skapene og uten det besynder-
lige og uregelmessige som vi til dels kunne iaktta pá dem. Og báde stengler og blad har noen steder en av-
rundet overflate med et par innskárne linjer langs midten. Bladenes form er til dels mer vellykket enn pá
skapene.
En lár (fig. 55 i fsl. tréskurður II) har omtrent den samme «bysantinske» ranke som lokkplaten fra 1634,
med hver bolge fylt av ett trefliket blad. Dets midtre flik har her alle steder en langsgáende «perlerad».
(Tidligere eksempler pá perlerad i bladenes midtflik: pá drikkehornet omtalt s. 60, og i forenklet form pá
en prekestol, en lár og et mangletre, s. 62-63, 65 og 66.)
Et plankestykke med en usedvanlig fin og levende planteranke (fig. 138) ble i sin tid forært Dansk
Folkemuseum med opplysning om at det var «den ene Side af Gavlen af et gammelt Huus ved Grund
Kirke [Eyf.].» Det má da uten tvil ha vært en del av en vindski. Matthías Þórðarson mente den var fra ca.
1700. Ranken pá fragmentet er en helt regelmessig bolgeranke. Mindre grener krysser hovedstengelen og
ender hver i ett blad. I hver bolge ruller en gren seg spiralmessig sammen og ender i to helt like fler-
flikete blad. To blad side om side her istedenfor ett er ikke det vanlige. De mange store skjedeblad er
heller ikke noe alminnelig trekk, og stengelen er behandlet pá en noe egenartet máte. Den er avrundet
oppá og har stykkevis indre konturlinjer, men stykkevis er den forsynt med skrá-rifling eller «tausnoing».
De fleste av bladene er flerflikete, eller mer noyaktig, fireflikete, til tross for at de har samme form som de
vanlige treflikete blad sett fra siden. En litt kortere flik ligger nemlig oppá midtfliken (som f. eks. pá mang-
letreet med árstallet 1681, omtalt ovenfor s. 66, fig. 92). Det er interessant á kjenne dette stykket fra Eyja-
fjörður med en slik levende planteornamentikk. Det bekrefter várt inntrykk av en særskilt livskraftig
lokal treskurdtradisjon pá romansk basis i Eyjafjörður-distriktet. Bladene er her stort sett av en mer
naturalistisk virkning enn de pá de fem skapene, hvor flikene for en stor del var forsynt med karvesnitt.
Det er mulig at vindskiens blad som type betegner et noe tidligere stadium enn skapenes, og at midt-
fliken med en mindre flik oppá ligger til grunn for midtflikene som er delt i to ved hjelp av karvesnitt. Og
vindskiens blad kan kanskje i sin tur oppfattes som en omforming av bladene i «islandsk stil», hvor et helt
lite trefliket blad sá ofte lá oppá et storre, likeledes trefliket blad.
Meget enklere er ranken pá baksiden av ryggbrettet pá en brudebenk87 (fig. 139) fra Skarð kirke pá
Skarðsströnd (Dal.). Hovedstengelen har en noe rundet overflate og indre konturlinjer. Dens grener er
meget smalere og ender i to eller tre tungeformede og «uthulte» fliker, mens én flik bare er som en liten
krok. En del av de grenene som krysser hovedstengelen, er tredd gjennom spalter (i den indre konturlinje)
i denne pá tilsvarende máte som pá stolen fra Dýrafjörður (fig. 99). Relieffbokstavene i innskriften pá
ryggbrettets framside er ualminnelige, minner om gotiske majuskler. Selv om lignende typer gjenfinnes
pá en sengefjol (Þjms. 5463) med árstallet 1773, er det temmelig sannsynlig at brudebenken er fra det 17.
árhundre.88
Vi skal ná se litt nærmere pá det skapet som er blitt satt i forbindelse med biskop Guðbrandur Þór-
láksson (fig. 144, nevnt ovenfor s. 58). I museumsprotokollen opplyses: Skabet skal i sin tid have
stáet i Holar kirke pá Island.--------Efter sælgerens sigende skulde skabet bære biskop Guðbrandur
Þorlákssons bomerke eller váben; men dette synes ikke at være Tilfældet. Derimod er det vel ikke ude-
lukket, at skabet kunde i alder ná tilbage til Gudbrands bispetid (1571-1627).» Det har samme hovedform
som de tidligere omtalte skap, og forsiden har ogsá her utskjæringer i relieff, for det meste ca. 5 mm hoyt.
87 Brudeparet brukte á sitte i en slik benk under vielsen. 88 I katalogen uttaler Matthías Þórðarson at han ikke
tror den kan være yngre enn fra det 17. árhundre.
1