Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 86

86
Nár vi til slutt skal forsoke á oppsummere det várt materiale (i forste rekke det daterte) har lært oss om
planteornamentikken i islandsk treskurd i det 17. árhundre, synes vi at vi nok kan fá tak i enkelte tráder i
den forvirrende mangfoldighet, selv om det er vanskelig á peke pá noen entydig utviklingsgang i én be-
stemt retning. Vi har sett forbausende livskraftige utslag av den romanske stil, bl. a. av den variant vi har
kalt «islandsk stil», riktignok ikke alltid i «ren form», men avvikelsene er ofte minimale. Nár det gjelder
stenglene, forekommer fremdeles de omfattende spiraldannelser. Bladenes form er ogsá enkelte steder
bevart: stor rundet midtflik og to mindre og spissere sidefliker. Men midtfliken er etterhvert blitt over-
drevent stor og dominerende og er svært ofte ruteskravert, sá det ligger nær á ta den for en stor frukt.
Det er ellers mer alminnelig at bladene ses fra siden og má oppfattes som mer eller mindre sammenbrettet.
Ordet gotisk har vi bare folt oss fristet til á bruke i et par forbindelser under vár gjennomgáelse av
materialet. Det var under omtalen av de trekloverformede blad pá prekestolen fra 1617 (fig. 76) og av
rankene pá skapet fra 1653 (fig. 79). Om det kan bero pá «tilfeldigheter» at rankenes blad har fátt en slik
form sá sent som etter 1650, eller om det virkelig kan ligge en gotisk tradisjon bak, er ikke sá godt á si.
Men det er ikke meget som tyder pá at den gotiske stil har hatt noen særlig betydning for de vegetabilske
former i treskurden.93 Renessansen gjor seg tross alt gjeldende pá en helt annen máte, selv i planteorna-
mentikken, hvor den ikke bare en og annen gang preger de enkelte planteformer, men hvor den ogsá má
tilskrives den tiltagende trang til symmetri i komposisjonen. Nár den barokke bruskstil ser ut til á gjore sá
meget av seg, skyldes det nok i forste rekke de bevarte verker av Guðmundur Guðmundsson. Men han var
ikke alene om á dyrke den. Den barokke akantusornamentikk har vi bare sá vidt ment á ane en gjenklang
av i noen fá tilfelle. Men særlig páfallende er konservatismen, og den udrepelige romanske ranke.
Sá vidt rikt som materialet er, særlig fra annen halvdel av árhundret, er vi ikke pá samme máte som
tidligere avhengige av det som verker i annet materiale kan fortelle oss. Delvis for kuriositetens skyld,
men ogsá fordi den stammer fra begynnelsen av árhundret, skal vi likevel her nevne initialornamentikken i
et hándskrift, Jónsbók Gl. kgl. Sml. 3274 a 4to, hvor man trygt kan si at de vegetabilske motiver er ranke-
dannelser i overveiende romansk («islandsk») stil, som pussig nok er kombinert med typiske «renessanse-
mennesker». Stenglene danner store og smá spiraler, og bladene er helt av den gamle type med en stor
rundet midtflik og to mindre, spisse sidefliker. Innerst i hver av spiralene er et lite blad lagt delvis oppá et
et storre.91
Planteornamentikken pá tidens drikkehorn viser en lignende veksling mellom eldre og nyere motiver
som den vi kjenner fra treskurden.95 Blant metallarbeidene kan vi til dels stote pá meget gammeldags
planteornamentikk. Noen nærmere sammenligning med ornamentikken i annet materiale skulle ikke være
nodvendig. For tekstilenes vedkommende ville en sammenligning ogsá være vanskeligere enn for pá grunn
av den nyere veve- og broderiteknikk med sine kantete former.
Vi har ovenfor (s. 79 og 82) sá vidt vært inne pá snittprydens tiltagende betydning. Innsnitt av for-
skjellig art, og monstring ved hjelp av innskárne linjer, var langtfra ukjent i middelalderen, men vi har
merket en gradvis forandring i overflatebehandlingen. Det helt lave relieff, «flatskurden», er blitt svært
alminnelig, og der hvor relieffets runding ofres, fár artikuleringen ved hjelp av innskjæring okt betydning.
At «perleraden» enkelte steder er blitt erstattet med et tverrstripet bánd, er her et illustrerende lite eksem-
93 Jfr. ovenfor s. 60 med note 29. Gotikken har derimot 94 Se Fett: Miniatyrer, fig. 31, og Myndir, fig. 101.
satt seg et varig minne i den skriften som treskjærerne til 90 Olrik: Islandske Drikkehorn. S. 29-32 i Drikkehorn
stadighet brukte, höfðaletur, som har sitt opphav i de og Solvtoi.
gotiske minuskler. (Jfr. ovenfor kap. I, s. 21.)