Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 87

87
pel. Vi kan ogsá nevne de mange snitt av forskjellig form i bladene, som kan skape egenartede virkninger.
Men andre tendenser kommer til. Særlig bruskbarokken vakte ny interesse for relieffet. I de aller fleste
verker av Guðmundur Guðmundsson mette vi det rundede relieff. Ogsá pá de fem skap fra Eyjaljörður
og pá en del gjenstander som stod dem nær, sá vi at rankene var skáret i forholdsvis hoyt relieíf med
rundede stengler. Det er ikke umulig at vi her kan spore en pávirkning fra bruskbarokken, at denne stil-
retning faktisk kan ha blást nytt liv i den romanske ranken og ogsá kan ha dreid smaken i retning at det
noe overlessede. Noe annet som bruskbarokken brakte med seg til Island, og som vi har sett i Guðmunds
arbeider, var den omfattende bruk av skulpejernet eller huljernet, báde til á lage lange sammenhengende
render med og til kortere eller lengre snitt, skulpesnitt (ogsá kalt «neglesnitt»). Skulpejernsrendene eller
hulkilingen i stengler og blad frambrakte et helt nytt preg i planteornamentikken. Vi fár de karakteristiske
stengler i rundet relieff, men med en fordypet rand langs den ene siden, slik at den ene halvdelen sá á si
blir konveks og den andre konkav.
Roar Hauglid har et sted sammenlignet dialektdannelsen i det norske sprák med differensieringen i vár
folkekunst.96Pá Island kan man lite tale om dialekter i spráket. Etter de flestes mening skyldes dette i hoy grad
den islandske skrifttradisjon, men det kan ogsá henge sammen med at islendingene var mindre stedbundne enn
nordmennene, de reiste og flyttet mer.97Til tross for dette ser vi at lokale eiendommeligheter helt klart lar seg
pávise i deres treskurd. De lokale skoler vi hittil har kunnet skille ut, ser sá á si alle ut til á hore hjemme pá
Nord-Island. Til en viss grad kan dette bero pá tilfeldigheter(jeg tenker særlig pá det tilfeldige ved ivaretagel-
sen av gjenstandene). Men vi vet fra tidligere at treskurden hadde en sterk stilling pá Nordlandet og ganske
særskilt i Eyjafjörður og Skagafjörður, og alt tyder pa at tradisjonen fra middelalderen ble holdt i hevd i
disse trakter.98 Ser vi pá várt daterte materiale fra det 17. árhundre samlet,99 fordeler det seg slik: Norð-
lendingafjórðungur 23 stykker (derav 3 fra Hún., 10 fra Skag., 7 fra Eyf. og 3 fra S.- Þing.), Vestfirðinga-
fjórðungur 16 stykker (5 fra Mýr., 1 fra Hnapp,. 1 fra Snæf., 2 fra Dal., 3 fra Barð., 2 fra ísf. og 2 fra
Strand.), Sunnlendingafjórðungur 8 stykker (1 fra V.-Skaft, 1 fra «Skaft»., 1 fra Rang., 1 fra Árn., 4 fra
Borg.), Austfirðingafjórðungur 1 gjenstand (fra N.-Múl.). For 17 stykkers vedkommende er proveniensen
ukjent, eller opplysningene sá ufullstendige at vi ikke kan bygge pá dem. Vi má forovrig være oppmerk-
som pá at selv om vi vet hvor gjenstandene er kommet fra, er det ikke sikkert de er laget pá samme sted.
Alt tatt i betraktning fár en likevel et sterkt inntrykk av at treskurden i det 17. árhundre fremdeles hadde
sine viktigste arnesteder i de nordlige distrikter.
Slutten av det 17. árhundre var en tung tid for islendingene. En kraftig tilbakegang pá de fleste omráder
var begynt.100 Men merkelig nok kan denne tilbakegang vanskelig pávises i treskurden. Som vár under-
sokelse av den skárne planteornamentikk har vist, gjorde konservatismen seg sterkt gjeldende, men
denne synes ikke á ha hatt noen uheldig virkning pá den kunstneriske og hándverksmessige utforelse.
Det finnes dárlige verker fra siste del av árhundret, men like til dets slutt finner vi ogsá kvalitetsarbeider
— et faktum som leder oss til den slutning at den virkelige tilbakegang pá dette felt eventuelt má ha inn-
trádt pá et senere tidspunkt.
96 Akantus I, s. 69.
97 Ólafur Lárusson: Island, s. 136 (i Nordisk kultur I,
Befolkning). K.-H. Dahlstedt: Islándsk dialektgeografi, s.
27 med note 4. Einar Ól. Sveinsson: íslenzkar bókmenntir í
fornöld I, s. 42-43.
98 De gjenstander vi omtalte i forbindelse med perioden
1550-1600, kan bare bekrefte dette, selv om tidfestingen
for de flestes vedkommende ikke kan sies á være absolutt
sikker.
99 De fire arbeider av Guðmundur Guðmundsson som
her kommer i betraktning, er regnet med til gjenstander fra
Skagafjörður.
100 Jón J. Aðils: íslandssaga, s. 252. Jón Helgason: Is-
lands Kirke fra Reformationen til vore Dage, s. 97-98, 116.