Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 88

88
2. Bakevjer og rokokko.
Sá mange fasetter som treskurden hadde i det 17. árhundre, kan det bli interessant á se hvilke sider av
den som ble dyrket videre etter árhundreskiftet og hva planteornamentikken kunne absorbere av nytt
utenfra. Pá forhánd stár det klart for oss at forventningene til skurdens kvalitet sikkert ikke bor spennes
for hoyt i en tid da det store flertall av islendingene rett og slett hadde det usselt. Opplysningstidens bolge-
slag nádde riktignok ogsá Island og forte med seg sans for nye ándelige og kulturelle verdier. Men en skulle
ikke tro at sá svært mange hadde overskudd til á folge med i tidens nye stromninger i dette árhundre, da
elendigheten ble okt av flere fryktelige naturkatastrofer. — Hvor stor betydning de ytre forhold har for
en kunstgren, kan vel aldri fastslás med noyaktighet — og slett ikke hvor den som i dette tilfelle for en
stor del ble drevet som husflid. Men det er iallfall vanskelig á tenke seg at tidens livsvilkár i og for seg
kan ha hatt noen særlig fremmende innflytelse pá treskurden.
Hva materialets storrelse angár, er vi i en enda gunstigere stilling enn tidligere. En stor mengde gjen-
stander er bevart, og vár undersokelse bygger for det 18. árhundres vedkommende pá 169 daterte (eller
temmelig sikkert daterbare) saker med planteornamentikk, derav 54 sengefjoler, 5 andre deler av senger,
1 stol, 1 skapdor, 29 skrin, 16 stokkar, 6 lárar, 4 prjónastokkar, 4 spónastokkar, 12 öskjur, 2 blöndukönnur,
1 drykkjarkanna, 2 askar, 22 mangletrær, 3 par vindskier, 1 doroverstykke, 1 prekestol, noen utskjæringer
fra en prekestol, og dessuten av forskjellig annet kirkeinventar 4 stykker.1
Skal en si noe om forsteinntrykket av ornamentikken pá disse ting samlet, má det bli at det vi ventet oss
av kvaliteten, slár til for sá vidt som middelmádige arbeider utgjor et forholdsvis stort antall, men pá den
annen side moter vi mange arbeider av forbausende hoy standard. Flatskurden dominerer, og snittpryden
griper om seg, men det rundede relieff har ogsá sin meget sikre plass. Planteornamentikken er fremdeles
variert, minst like mangfoldig som i det 17. árhundre. Vi legger ellers merke til at dens dyrkere pá denne
tid var páfallende glade i blomster.
Sakene fordeler seg temmelig jevnt over hele árhundret, bortsett fra at materialet fra 2. og 3. tiár er
forholdsvis sparsomt, og at det er særskilt rikelig fra 1770-árene.2 Noen fá typer av gjenstander har vi ikke
sett daterte eksemplarer av fra tidligere árhundrer. Det er sengeforsider (eller deler av dem), den eldste
med árstallet 1739 (fig. 194), den type av skrin som kalles stokkar, den eldste fra 1742, videre prjóna-
stokkar, den eldste fra 1751, blöndukönnur,3 den eldste fra 1767, drykkjarkönnur (meget mindre enn
blöndukönnur), den eneste daterte med planteornamentikk fra 1758 (fig. 211, 212), askar, hvorav den
eldste bærer árstallet 1771, og endelig noen stykker av forskjellig art, de fleste fra kirker. De ovrige grupper
kjenner vi fra for. Vi skal se litt pá dem etter tur. Sengefjolene avviker ikke meget fra de eldre.4 Det er
fremdeles runde ringer (medaljonger), innskriftlinjer og en del geometriske motiver som danner utsmyk-
ningen sammen med de vegetabilske motiver. Disse er ikke alltid ensbetydende med ranker, selv om vi
fár et sterkt inntrykk av at rankene var mest populære. De slynger seg pá 41 av váre 54 sengefjoler. Plante-
motivene pá de ovrige er av forskjellig art. Det kan f. eks. være opprette planter, eller planteelementer
1 Se s. 60, note 31. — Det er mulig at noen ganske fá
av de gjenstander vi her har regnet med, ikke er islandske.
Et mangletre merket 1796 (Þjms. 3553), som ganske
sikkert má være dansk, er ikke tatt med. — At doren til
«baðstofan» kunne være utskáret, har jeg sett ett eneste
eksempel pá, i Minjasafnið, Akureyri. Den er fra Steins-
staðir i öxnadalur (Eyf.) og bærer árstallet 1769. Utsmyk-
ningen er ranker og symmetriske plantemotiver i flatt
relieflf, dessuten innskárne geometriske motiver, dels i form
av border (fig. 179).
2 For tjueársperioden fra og med 1711 til og med 1730
er tallet 12, for tiársperioden fra og med 1771 til og med
1780 er det 33.
3 Deres bruk forklart i kap. I, s. 18 med note 42.
4 En «sengehest» i Nordiska Museet (fig. 161) er regnet
med til sengefjolene, da de tre ben den er utstyrt med, gir
inntrykk av á være nyere og skurden dessuten er nesten
noyaktig maken til den pá sengefjol Þjms. nr. 878 med
samme árstall (1751).