Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Blaðsíða 93
93
hulkilte langs den ene siden. Den naturalistiske virkning er okt ved at en veldig bie og en bikube er plassert
nederst pá den ene vindskien, en fisk og et fiskesnore pá den andre. Vindskiene skal være utskáret av
«Galdra- Þórarinn» Einarsson.15
Det hender at ranken framtrer som en mellomting mellom den «bysantinske» typen og de mer naturalis-
tiske arter, som pá et mangletre fra 1715 (fig. 151), hvor den er noksá flat og monoton, med ett trefliket
blad i hver bolge, men hvor dette bladet svulmer og ser ut til á ha fátt liv.16 Dessuten er ensformigheten i
de lengste feltene brutt av en liten figur som vel kan oppfattes som en opprett plante. En av rankene pá de
smá tverrfelter har en voluttaktig opprulling i hver bolge istedenfor blad og virker som den bare er i knopp.
De samme treflikete blad + kloverblad og et par store blomster setter sitt preg pá rankestubbene som
danner den symmetriske dekorasjon pá mangletreets fremre hándtak.
De bolgende bladfliker gir en livlig virkning til rankene pá en sengefjol fra 1723 (fig. 155). Stenglene gár
symmetrisk ut til hver side fra en liten rosett midt pá den ene langside. De folger ikke skjemaet for de
regulære bolgeranker. Det er hovedstengelen selv som ruller seg sammen og derpá fortsetter for á danne
den spiralmessige avslutning. De to grener som ruller seg tilbake mot midten, danner til sammen en hjerte-
formet figur. Reliefltet er ikke av det flateste, og stenglene og delvis bladene er hulkilt langs den ene kanten.
Disse rankene representerer nærmest en mellomtype mellom flatskurdranken og den med rundede og
hulkilte stengler. De kan ikke sies á være konforme med noen bestemt stilart, selv om báde hulkilingen, de
bolgende blad og de smá buttede runde blad som supplerer dem, nok kan ha sitt opphav i bruskbarokkens
former, fortrinsvis i de mest planteaktige blant dem.
To lárar med árstallene 1723 og 1725 har ganske stor likhet med en tidligere omtalt lár fra 1656.17
Bl. a. har de ranker med en ruteskravert «kolbe» i hver bolge. Baksiden og de to kortsider pá láren fra 1723
(fig. 177, 178) skyldes ganske sikkert samme skjærer som den fra 1725, og han har rádd over forbausende
mange ranketyper. Her er ranker hvor hver bolge er fylt av et trefliket blad med et tverrstripet bánd langs
midten av den store rundede midtflik, og med smalere sidefliker. Andre steder fylles bolgen med volutter
og bladfliker. Noen steder er det spiralopprullinger som ender i dyrehoder, og enda et annet preg har de
uregelmessige ranker med mangeflikete vifteformige blad i opprullingene. Báde fasongen pá disse lárar
og deres utskjæringer tyder pá etterligning av eldre stykker. Dette má være forklaringen pá likheten med
láren fra 1656. Det er forovrig láren fra 1723 som ogsá bærer árstallet 1779 (jfr. ovenfor s. 89 og nedenfor
s. 98), og man ser straks at dens framside og lokk er nyere og har utskjæringer av en annen hánd.
Ganske egenartet er ranken pá et mangletre med árstallet 1735 (fig. 152). Det er en regelmessig bolge-
ranke, i flatt relieff med helt glatt stengel. Sidegrenen i hver bolge har et tverrbánd ved det femflikete
bladet. Alle bladfikene har ogsá en glatt overflate, bortsett fra én, som har et bátformet karvesnitt langs
midten. En kan ikke si at denne ranke har noe overbevisende romansk helhetspreg, men den har beholdt
ett romansk trekk: den forlengede flik. Det er ellers ikke bare én, men to av bladets fem fliker som her er
forlenget sá de krysser hovedstengelen, den ene under, den andre over. Men bare den som ligger over
hovedstengelen, ender i et helt trefliket blad, hvis lengste spiss er stukket under den andre forlengede
flik, som bare ender som en avkuttet stengel. Vi ser at prinsippet for den korrekte entrelac heller ikke er
forlatt.18
15 Se nedenfor s. 107-108 med note 45.
16 Andre eksempler pá mellomtyper mellom «bysantinske»
ranker og andre arter: Pá en lár fra 1755, se nedenfor s. 95
og fig. 181; pá en sengeijol fra 1770 (NMS 35, 120), hvor en
volutt erstatter én av bladets fliker.
17 Ovenfor s. 65.
18 Dette mangletreet byttet Nordiska Museet til seg fra
Forngripasafnið i Reykjavík i 1882. Det har nr. 350 i
Skýrsla I, hvor det opplyses at en prestekone i Seltjarnarnes
i det 17. árhundre bar samme navn som det som stár pá
mangletreet. Hvis det har tilhort henne, má det være
eldre enn árstallet, som i tilfelle er skáret senere.