Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 95

95
0vre og nedre kant, har en rekke forskjellige bladformer — alle typer vi har sett for, men noen av bladene
er fjærnervete, og den lille grenen som ruller seg sammen i hver bolge, ender i en blomst.
Vi har tidligere av og til stott pá ranker hvor alle grener gár ut til samme side og ruller seg samme vei,
slik at de minner om «lopende hund».21 Vi treffer denne typen igjen báde blant de konsentriske bordene pá
lokkplaten og pá lokkets side pá en sponeske (trafaöskjur, DNM 43-1931) fra 1752. Denne gang er den
«tegnet» med innskárne linjer. Ranken pá lokkets side har likevel en viss relieffvirkning, fordi dens tre-
flikete blad, som fyller ut ved siden av de spiralrullede grener, er svakt nedsenket litt innenfor kantene.
Ranken med bred flat stengel og et trefliket blad i hver bolge, som etterhvert er blitt en av de faste
«formler», smykker «sideásene» pá en morsom liten lár fra 1755, som ellers har lite av vegetabilsk dekora-
sjon (fig. 181). En foler seg ikke helt sikker pá om ranken her kan fores tilbake til den «bysantinske» type,
da stengelens bolger er forholdsvis hoye og den innerste bladflik sammenrullet, sá det mer virker som en
sammensmeltning mellom den «bysantinske» ranken og den typen som hadde spiralopprullede sidegrener.
Overraskende «tidsmessig» og elegant er rankeornamentikken pá en sengefjol med árstallet 1756 inn-
skáret (fig. 156). Den har forresten tallet 45 innskáret ogsá, sá det kan være litt tvil om den rette datering.
Ut fra et speilmonogram pá midten gár en kort ranke symmetrisk til hver side. Stenglene er flate og for-
holdsvis brede, men forovrig minner rankene lite om de vanlige flatskurdrankene. Linjeforingen er ele-
gant og sikker, og hovedgrenene vider seg ut, ender i merkelige bladdusker og vifter og kan til dels minne
om store «overflodighetshorn».22 Symmetrien er ikke helt gjennomfort i alle detaljer, men skjæreren har
passet noye pá at de blad eller smágrener som krysser over hovedstenglene pá den ene siden, krysser
under dem pá den andre. Her er ikke særlig meget av snittpryd, men tverrbándene er utferdiget som
border av smá tunger med skulpesnitt. Vi legger merke til at mange bladfliker og grener ender i en volutt
med en liten spiss «nakkeflik». Dette er en detalj vi kan gjenfinne f. eks. hos Watteau.23 Men de brede,
flate og solide ranker har selvsagt intet av den spinkle ynde i Watteaus ornamentikk. De merkelige viftene
i de ytterste opprullingene har et noe orientalsk preg og kan faktisk bringe ryggen pá en Chippendale-stol i
tankene.
Et skrin fra 1758 (fig. 172, 173) har utskjæringer med en meget morsom virkning. Relieffet er uvanlig
hoyt, vel 1 cm sine steder. Det er planteornamentikk med figurer. Bare lokket har en egentlig ranke, mens
plantene pá alle fire sider har opprett midtstamme og delvis minner om trær. Rankegrenene er hulkilte
med innskáren midtlinje. De har flere skjedeblad, og opprullingene ender i store blad bestáende av flere
lange fliker med spiss eller rund avslutning. Alle bladfliker er «uthult» ved hjelp av neglesnitt eller karve-
snitt, mange steder med utsparte rundinger eller firkanter.24 Det hele virker livlig og frodig. Figurene i
21 Tidligst pá den ene av plankene fra Laufás og pá begge
fra Mælifell, ovenfor s. 33-34, fig. 50, 53, 54.
22 Se note 28 neste side.
23 Jessen: Meister des Ornamentstichs, B. 3, s. 25.
Volutter med «nakkefliker» av noe varierende form kan vi
se pá flere gjenstander. Eks.: SengeQol fra 1769 (Þjms.
4072) og sengeíjol fra 1772 (Þjms. 2480).
24 De utsparte rundinger er ikke noen sjeldenhet, mens
firkantene er sjeldne. De finnes imidlertid i planteornamen-
tikken pá et skrin med gjennombrutt lokk i privateie (hos
fru Halldóra Eldjárn, Reykjavík). Denne ornamentikken
har ogsá ellers en sá sláende likhet med den pá skrinet fra
1758 at det er overveiende sannsynlig at skjæreren har vært
den samme, selv om det andre skrinet bærer árstallet 1795.
Om dette siste opplyses at det er skáret av en bonde i
Vestfirðir ved navn Sumarliði. Han skal ha laget det til sin
datter Guðrún, og deretter gikk det i arv til to av hennes
etterkommere som ogsá het Guðrún. Skrinet fra 1758 bærer
navnet Guðrún Illugadóttir (i relieff pá innsiden av lokket).
Det ligger nær á gjette at denne Guðrún har vært skjærerens
kone. Islands riksarkiv kan opplyse at ved manntallet i 1801
bodde Bjarni Sumarliðason pá Sveinseyri i Hraunssókn i
Dýrafjörður sammen med sin mor Guðrún Illugadóttir.
Ifolge kirkeboken for Sandar og Hraun dode hreppstjoren
Sumarliði Þorvaldsson fra Sveinseyri i 1794, 59 ár gammel.
Han skulle altsá være fodt i 1735 og være 23 ár gammel da
skrinet fra 1758 ble laget. Nár det gjelder skrinet med árs-
tallet 1795 kan man fristes til á tvile pá árstallets ekthet. Det
var nettopp dette skrinet som skulle være laget av en Sumar-
liði i Vestfirðir. (Se ogsá om den udaterte brudebenk fra
Hraun kirke i DýraQörður (fig. 240, 242) s. 105.)