Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 96

96
ranken er en mann med sid frakk, langt hár og tresnutet hatt, dessuten fire fugler, en love og et mindre,
firbent dyr, muligens en mindre love.
Noe mer temmet er rankeornamentikken pá en to ár yngre kiste (Avb. Nordisk kultur. Kunst, s. 446).
Den er pent og omhyggelig utfort, og symmetrien hersker i alle felter, slik at ikke bare deres to sider er
like, men ogsá ovre og nedre halvdel. Her har vi igjen de avrundede og hulkilte stengler, og det er i hoy
grad en stengelornamentikk, hvor bladene nesten er bannlyst. Det dannes en mengde smá og store opp-
rullinger som ender i volutter. Noen av de storste opprullingene ender i en rund fortykkelse og en liten
sammenrullet bladflik. I fortykkelsen er et karvesnitt, rundt i den ene enden og spisst i den andre og med
en liten utspart runding. Sammen med den lille bladfliken virker dette nesten som et fuglehode med oye
og nebb. Pá lokket framkommer pá midten en medaljong, hvor eierinnens navn og árstallet stár. For én
gangs skyld oppgis skjærerens navn: Pétur Pétursson. Han bodde i Hnappadalssýsla og kalles i katalogen
for «sýslumaður». Egentlig var han visstnok «lögsagnari» (sysselmanns stedfortreder) og fungerte ved for-
skjellige leiligheter som sysselmann.25
Vi skal stanse ved en bolgeranke av noksá uvanlig type pá en fjol med árstallet 1764 (fig. 157; muligens
sengefjol, men den kan ogsá ha vært lengre. Avkuttet iallfall pá en side). Skurden er her fin og «fagmessig»,
relieflFet forholdsvis hoyt, og stengel, blomster og blad er avrundet oppá. Sidegrenene i hver bolge ender i
en stor blomst, men blomstene er alle innbyrdes forskjellige og ser ut til á bestá av mange fliker og tunger.
Det er tydelig at denne ornamentikk faller utenfor den gamle islandske tradisjon. Men planteformene
kan minne noe om dem pá vindskiene fra 1702 (ovenfor s. 92 og fig. 147).
Pá en to ár yngre sengefjol (fig. 165) med árstallet innskáret pá baksiden er relieflFet heller ikke av det
laveste. Men de vegetabilske motiver stár de tradisjonelle islandske nærmere. Midtaksen er tydelig mar-
kert ved blad og stengler og overst ved en blomst pá stilk; og en ranke gár symmetrisk ut til hver side og
danner et noe innviklet monster med mange opprullinger og overskjæringer. Bladene har en sjelden form.
De er som enkeltfliker som ruller seg voluttaktig sammen i tuppen, men «innskrevet» i hver av disse fliker
er et mangefliket blad, hvor noen av flikene ender i runde opprullinger. Skjæreren skal ha værten«Jón
smiður» i Mýrasýsla.26 Noen andre deler fra en seng, to knekter og bruddstykker av en fjol (kanskje hode-
gjerde) skal ha hort sammen med sengeQola og være skáret av samme mann. De har ogsá likhetspunkter
med den, men skurden er stort sett grovere, og relieffet hoyere (fig. 166, 167).
Et skrin med árstallet 1770 (fig. 20 og 183)27 har planteornamentikk mellom höfðaleturlinjer pá alle
fire sider og pá de to skráflater pá lokket, som er sadeltakformet. Lokkets plantemotiver er fortlopende
bolgeranker, selve skrinets symmetriske planter. Rankene skyter ut fra hver sin hjerteformede «rot» prydet
med en rad utsparte firkanter langs midten. Stengler og blad er svakt rundet oppá og har indre kontur-
linjer og tverrbánd, noen med den samme «ruterad» som «roten». Sidegrenene gár alle ut fra utsiden av
bolgetoppen, boyer tilbake under hovedstengelen og fyller bolgen med sine bladfliker, som dels ender
spisst, dels i en rund fortykkelse. Sidenes ornamentikk bestár stort sett av de samme elementer som
lokkets og har dertil fugler og andre dyr pá grenene. De to grener som danner hovedopprullingene pá forsi-
den, vider seg ut ytterst og minner enda sterkere om overflodighetshorn enn de omtalte pá sengefj0lafral756
(ovenfor s. 95), selv om overfloden som veller fram, ogsá her bestár av plantestengler og ikke av frukter.28
25 Sýslumannaæfir III, s. 300-302. íslenzkar æviskrár IV,
s. 166 (1733-1814).
26 «Jón nokkur smiður, er búið hafði eptir miðja 18. öld í
Hólmakoti á Mýrum.» (Museumsprotokollen.)
27 Nr. 1895,113 i Museum fúr Kunst und Gewerbe,
Hamburg. Omtalt i Bericht fúr das Jahr 1895, s. 8 ff.,
Jahrbuch der Hamburgischen Wissenschaftlichen Anstalten
XIII, Hamburg 1896.
28 Overflodighetshorn, som symboliserer rikdom og over-
flod, var i bruk som dekorasjonsmotiver fra renessansen av.
Grenenes likhet med overflodighetshorn pá dette skrin
synes ikke á kunne være helt tilfeldig.