Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 97

97
At rankene vokser opp av vaser, er ikke noen særlig hyppig foreteelse pá de daterte ting. Det gjor de
imidlertid pá en sengeijol med árstallet 1771 (Þjms. 3228). Det er et fint arbeid, og det er nesten utenkelig
at samme skjæreren har utfort det klossete árstallet i relieff pá vasen. Det kan derfor ikke garanteres at
skurden virkelig stammer fra det áret. Det er to ranker som skyter ut fra vasen, en til hver side, men uten
symmetri. Relieffet er 2-3 mm hoyt og stenglene er avrundede oppá. Komposisjonen skiller seg ut fra de
vanlige ogsá ved at en smal ramme i relieff omgir motivet. Den har buet avslutning ved begge ender.
Rankene er forholdsvis bladrike, og bladenes form varierer. De er gjerne plassert flere sammen. Mange
har en opphoyd eller innskáret midtnerve, noen ogsá sidenerver. Blomstene ses dels fra siden, dels en
face. De som ses en face, har fire kronblad, en form som er vanlig for rokokkoens blomster.
Et skrin fra 1772 (fig. 174, 175) har de nydeligste rankedannelser i forholdsvis hoyt relieff, og med hul-
kilte stengler og blad, i alle de langstrakte feltene, dvs. pá lokkets overste (vannrette) felt, dets to skrásider,
og pá selve skrinets langsider. Kortsidene har symmetriske opprette planter med de samme elementer
som rankene. Stenglene dominerer over bladene, og bladene er for en stor del ogsá stengellignende.
Mange grener og bladfliker ender i volutter, andre har spiss avslutning. Rankestubbene overst pá lokket,
nesten for korte til á regnes med blant rankene, gár symmetrisk til hver side fra et speilmonogram. Pá
hver av skráflatene loper en ranke fra side til side. Den ene er en noenlunde sammenhengende bolge-
ranke, mens den andre er mindre regulær og vanskeligere á folge. Bolgeranken har én stor, nærmest
hjerteformet «frukt» med et tverrbánd med «ruterad» og forovrig fylt av noen ganske smá bladfliker. Pá
skrinets to langsider har vi igjen en symmetrisk ordning, hvor stenglene har sitt utspring nederst pá mid-
ten. Begge steder danner de to rankestubber storre og mindre opprullinger og har en god del bladfliker
og smágrener. Pá forsiden vider et par grener seg ut sá de minner om et par krumme horn. De har hver
sitt tverrbánd med perlerad, dessuten dannes utfylling av noen bladtunger. De skal kanskje illudere som
«overflodighetshorn», men som pá sengefjola merket 1756 og skrinet fra 1770 er det planteelementer som
skyter opp fra hvert av dem, her en gren og et par blad med noen store «perler». Stenglene er ingen steder
sammenhengende, slik vi har vært vant til, men virker som de er skjott sammen av mange deler. I de
symmetriske feltene har skjæreren passet noye pá at kryssingen er «motsatt»., dvs. at de ledd somkrysser
over noen andre pá den ene siden, krysser under de samme pá den andre siden. Det er et vakkert arbeid.
Denne tette «stengelornamentikk» ser ut til á representere en videreutvikling av bruskbarokken, som har
fort til en avskrelling av alle besynderligheter og overdrivelser og samtidig til en fullstendig «vegetabili-
sering», — men hvor forskjellig fra den bladrike akantusbarokk, hvor stengelen nærmest er oppslukt av
bladene! (Jfr. kisten fra 1760, s. 96.)
En sengefjol fra det folgende ár (fig. 182) har en utsokt fin skurd. De to ranker er plassert pá den vanlige
máten pá hver side av en rund medaljong, som her er fylt av et stort speilmonogram, og mellom höfðale-
turlinjer. Men planteornamentikken er helt usymmetrisk. Begge rankene gár fra venstre mot hoyre.
Rokokkoen har uten tvil satt sitt preg pá dem. De har ogsá noe lett og lekende som stemmer godt med
dens stilfolelse. Dens forkjærlighet for C-formen kommer ogsá til syne, idet en stengelstubb i C-form
et par steder er lagt inntil de ordinære stengler. En rokokkofarget islandsk ranke er kanskje den mest
dekkende betegnelse, for den har samtidig beholdt ikke sá lite av de velkjente former: Den flate stengel
som gár i bolgegang, sidegrenene som ruller seg sammen og ender i volutter, skulpesnittene som pryder
stengler og blad. Men det hele er blitt lettere, og bladformene er elegante.
Skjæreren av en stokkur som ogsá bærer árstallet 1773 (fig. 180), ser ikke ut til á ha gjort det minste
forsok pá á folge med tiden. Hans rankeornamentikk kan minne litt om «Vestfirðir-skjærernes» (ovenfor
s. 67 og s. 75-76) og virker som et noe klosset forsok pá á arbeide i denne oyensynlig temmelig
7 - Islandsk Treskurd