Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 99

99
lar det seg gjore á folge rankenes lop, selv om det ikke er regelmessige bolgeranker, men pá fjola ser de
nærmest ut til á være opplost i sine enkelte bestanddeler pá rokokkomanér. Og begge steder virker det
som om det forst og fremst har vært om á gjore á lage store og smá spiraler. Den livlige virkning for-
hoyes av at ornamentene delvis danner stykkenes ytterkontur. Pá knektene dannes den til og med av
stengler i C-form og S-form, kurver som rokokkoen var særskilt glad i. Bladene spiller her en enda mer
ubetydelig rolle enn pá det nevnte skrin. Det er en virtuos stengelornamentikk, kanskje forst og fremst
med rot i bruskbarokkens formfolelse. Det ser i det hele ut til at bruskbarokken, som hadde en sá dyktig
islandsk representant i det 17. árhundre, ná forst for alvor har fátt betydning for den islandske treskurd,
riktignok i en modifisert form, men med den karakteristiske hulkiling og de mange volutter. Ná forst er
dens dyrkere blitt tallrike.
Men pá en prjónastokkur fra samme ár moter vi en akantusranke (fig. 191). Den er i flatt relieff og har
et par store blomster eller frukter med dekkblad. Stengelen er for det meste skjult av bladene, og disse
er store og myke, delvis opprullet i tuppen og til dels med innskáren midtnerve og innskjæringer i kantene.
Bladformene stár barokkens akantus nær, men det flate relieff kan naturligvis ikke frambringe de barokke
lys- og skyggevirkninger.
Rankestenglene fra denne tid er undertiden «kantet» med blad som ligger i tunger oppá dem. Slik er
det pá en sengefjol med árstallet 1790 (Þjms. 2942), som usedvanlig nok er av mahogni, og hvor en ranke
gár ut til hver side fra munnen pá en sittende love i midten. Den har en svær og fantastisk krone pá hodet
og er noe klosset utfort, mens planteornamentikken er god. Foruten bladtungene langs stenglenes kanter
er det rikelig med fint svungne blad som ender spisst eller rundt og ofte legger seg oppá eller krysser
stengelen. Her er ogsá en del blomster, bl. a. klokkeformede, og báde blomster og blad er delvis prydet
med skulpesnitt. Om det hele er en smal ramme i relieff med tredelt avslutning ved endene.
Et skrin fra 1790 (fig. 195), skáret av den nevnte sysselmann Vigfús Þórarinsson, som ogsá skal havært
mester for skrinet med akantusblad fra 1780, er som det malt i flere farger. Noen av de gjennombrutte
ranker som utgjor en del av de pásatte ramrner pá lokket og de to langsider, má nærmest karakteriseres som
bladranker. De er i slekt med den barokke akantusranke. Noen steder, særlig pá forsiden, er stenglene nes-
ten helt skjult av litt takkete blad med innskárne midtnerver.
En fantasifull rokokkoranke pá en sengefjol med árstallet 1791 (fig. 189), bor vel helst betraktes som en
dobbeltranke med utspring fra en volutt pá midten ved nedre kant. Men her finnes ikke symmetri. Denne
ranke gir en forunderlig illusjon av fart og liv: stengler og blad synes á kaste seg ut til begge sider fra
utgangspunktet. En meget smal og glatt stengel kommer ett sted til syne. Andre steder er den bred og
flat med bladtunger oppá, og delvis er den helt skjult av store akantusblad eller bladdusker sammensatt av
tallrike fliker av forskjellig form. Noen av grenene ender i store klokkeformede blomster. En smal ramme i
relieff omgir planteornamentikken. Den folger de rette langsider og danner knekkede kurver ved kort-
sidene. Det er várt tredje eksempel pá en slik ramme omkring ornamentikken pá en sengefjol. (Jfr. omtale
av sengefjoler fra 1771, s. 97, og 1790, nylig nevnt.) Deres former er ikke uvanlige i rammeverket i stukktak
og dekorerte veggfelter fra forste halvdel av árhundret.
En malt og utskáret altertavle fra 1792 (se Eldjárn: Hundrað ár - - nr. 49), signert Am: Io: Son. (Ámundi
Jónsson), har pá sidene planter med blomster og dessuten et par helt monotone og temmelig stive ranker i
gjennombrutt skurd. Stengelen loper nedenfra og oppover i meget slakke bolger, og bladverket minner om
det pá skrinet fra 1790 av Vigfús Þórarinsson. Man má se noye pá disse ranker for á være sikker pá at
det er sammenhengende bolgeranker. De gir inntrykk av en skjærer som har villet arbeide i tidens stil,
men ikke riktig har fátt tak pá akantusrankens muligheter.