Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 101

101
og ett spissovalt blad, som er fjærnervet. Noen av sidegrenene krysser hovedstengelen i S-formede slyng-
ninger. Her er fart og liv og ingen monotoni. Ringen pá midten er fylt av en bándknute, «sigurlykkja»,
sammensatt av to ellipser og et firpass.31 En rankeornamentikk som er meget lik denne, finner vi pá tre
andre daterte sengefjoler, to med árstallet 1797 (Þjms., «Ásbuð» og DNM O. 483) og en med árstallet
1798 (den siste avbildet i Eldjárn: íslenzk list, fig. 37). De to fra 1797 har ogsá den samme bándknuten i
midtringen. De er muligens alle av samme skjærer, som kanskje har skáret mer enn «bare til husbruk».
Som vi har sett, forte kjennskapet til barokkens og rokokkoens former i mange tilfelle til fornyelse av
ranken. Dels kan vi tale om en fullstendig forvandling, dels om en mer begrenset opptagelse av nye ele-
menter. Meget kan tyde pá at den romanske ranke ná endelig motstrebende má slippe taket og at det er
andre ranketyper, preget av de nyere stilarter, som har framtiden for seg. Men man kan ikke være sikker pá
dette for man har sett hvordan det gár videre. Det er en «utvikling» i kaprisiose rykk og sprang vi har fátt
inntrykk av, og kanskje har vi enná overraskelser i vente. Men hvordan enn rankens utseende blir, sá er det
utenkelig at islendingene skulle forlate den. Dens plass som den dominerende planteform i skurden synes
helt selvfolgelig. Skal vi fá et noenlunde riktig bilde av tidens rankeskurd, má det ikke glemmes at vi
under hele árhundret innimellom kan stote pá svært fattige, undertiden helt bladlose, og dárlig utforte
ranker (eks. stokkur, NMS 54,962). Kvaliteten er med andre ord sterkt vekslende, men det skulle ikke
være grunn til á dvele noe storre ved de dárligste arbeider.
Gjennomgáelsen av de enkelte grupper av gjenstander (s. 88-90) viste at de ovrige plantemotiver var av
svært forskjellig art. Disse finner vi til dels side om side med rankene pá de samme stykker, men til dels
«erstatter» de rankene. I det forste tilfelle er de nesten alltid sammensatt av samme slags stengler, blad og
eventuelt blomster som ranken pá samme gjenstand. Noen fá unntak skal nevnes. Det bakre hándtak pá
mangletreet fra 1700 (fig. 149) er bl. a. prydet med et par store palmetter i relieff, frambragt ved hjelp av
kraftige innskárne linjer. De stár i kontrast til rankene ved begge hándtak (omtalt s. 92) som er i lite format
og helt flatt relieff. Pá samme máte er det bakre hándtaks «stengelkr0ller» i en grovere og kraftigere ut-
forelse enn rankene det er omgitt av, pá mangletreet fra 1705 (fig. 150), som vi antok var av den samme
skjærer (s. 92). Sengeforsiden fra 1746 (fig. 169-171) har, særlig pá knektene, et meget variert bladverk,
som gir et helt annet bilde av skjærerens oppfinnsomhet og hans interesse for en tett, frodig og fantasifull
vegetasjon enn de enkle og ensformige ranker pá stolpene (s. 94). Relieffet er ogsá kraftigere her, opptil
vel 1 cm hoyt. — En av sengefjolene fra 1751 (fig. 160) har ved begge ender symmetriske plantemotiver
som for en del bestár av andre og storre elementer enn de forholdsvis naturalistiske rankene langs begge
langsider (jfr. ovenfor s. 94—95). Bándaktige stengler danner báde blad og blomsterlignende figurer. Rikelig
med innskárne motiver og mange smá volutter forsterker inntrykket av at skjæreren her har latt fantasien
fá friere spillerom. Vi kan ogsá ta med de smá opprette planter med ruteskravert «knopp» overst i begge
gavlfeltene pá láren fra 1755 (fig. 181), som forovrig har glatte monotone ranker med noe st0rre former
(s. 95).
Etter en gjennomgáelse i kronologisk orden av de daterte gjenstander uten egentlige ranker forekommer
det oss at denne planteornamentikk enda mindre enn rankene kan fortelle om noen konsekvent utvikling
i en bestemt retning. Men vi merker oss enkelte trekk av interesse. Respekten for symmetriens lov ser ut
til á være temmelig grunnfestet gjennom hele árhundret. Men dette forhindrer ikke en stor variasjon i
monstre og former. Ikke sjelden er planteformene kombinert med bánd eller bokstaver, og vi legger merke
31 Konservatoren ved bygdemuseet pá Skógar undir Eyja-
fjöllum (Rang.), Þórður Tómasson, opplyser at den ble kalt
sá. Den ble laget av tau, bl. a. for á lette fodsler. Det er visst-
nok den samme som andre steder kalles «sigurhnútur».