Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 102

102
til at blomster og rosetter stadig gár igjen. Et par varianter av rosettene finner vi, som tidligere nevnt, pá
vindskiene som muligens er fra 1710 (fig. 185, 186). De er store og grove, innskrevet i hver sin ring og
prydet med karvesnitt. Noen plantelignende ornamenter, dannet utelukkende av karvesnitt, grunne bue-
formede snitt og innskárne linjer, pryder en sengefjol fra 1717 (fig. 197). Motivene virker mer naturalistiske
enn karvesnittornamenter vanligvis gjor.
Den symmetriske stengelornamentikk pá en benkevange fra 1719 (fig. 201) rammer inn en maske og
noen initialer foruten «Anno» og árstallet. Den tilhorer den hulkilte typen og ser ut til á være skáret av en
fagmann.
Rader av bándlignende stengler lagt i halvsirkel loper langs ovre og nedre kant pá en sengefjol med árs-
tallet 1733 (fig. 198). Stenglene ender for det meste i toflikete blad. 0verst er borden gjennombrutt. Et
bánd eller en stengel loper i bolgegang hele veien og binder halvsirklene sammen. Inni annenhver av dem
er plassert et menneskehode som gir det hele et meget arkaisk preg. Borden nederst er enklere, her er
«halvsirklene» tredd i hverandre to og to. Vi kan ikke se bort fra at det innskárne árstall kan være yngre
enn skurden forovrig.
Et skrin fra 1735 (fig. 202, 203) med en pen og morsom symmetrisk blomsterornamentikk har ikke bare
blomster i opprullingene. Pá forsiden er fantasifulle figurer plassert i fire av dem, mens árstallet har fátt
plass med ett tall i relieff pá hver blomst i de fire ovrige.
En sengeknekt (fig. 194) med árstallet 1739, som skal være laget av en Sigurður smiður i Borgarfjörður,32
har pá en nedsenket bunnflate som opptar omtrent halve framsiden, et merkelig «kandelaberornament» i
relieff. Det er i hovedsak symmetrisk. En opprett midtstamme deler seg overst i to opprullede grener.
En ny gren skyter ut fra hver opprulling. Den ender selv i en opprulling, som i sin tur sender ut en gren
osv. Grenene bestemmer en del av knektens ytterkontur. De har delvis hulkilt halvdel og er prydet med
smá buede snitt i kanten, plassert to og to. Andre steder har de en rad tunger i relieff, som om de delvis
var dekket av tungede blad langsetter. En rad av skulpesnitt horer ogsá med til utsmykningen, og de
runde fortykkelser som opprullingene ender i, er delvis «uthult» og forsynt med en blomst (rosett) eller
en knopp i relieff (utspart). Noen steder er de mer som sammenrullede flerflikete blad, dels med en tunget
«krage» omkring. De ovrige blad er akantuslignende, flerflikete og fint svungne. Forgreningsstedet overst
pá midtstammen skjules av et hjerte med en bladkrans inni, hvorfra en liten stilk skyter opp. Den bærer
en utsprunget blomst (ná defekt).
Et mangletre fra 1743 (fig. 205) gir gode eksempler pá bokstaver dannet av planteelementer. Man kunne
tro det var gjort forsok pá á kamuflere bokstavene best mulig. Dette er ikke noe enestáende tilfelle. Det
er mer sjeldent at bokstavene, tross sin vegetabilske pryd, er sá lett leselige som pá skapdoren fra 1777
(fig. 21).
At skulpejernet (huljernet) ble flittig brukt i dette árhundre, framgár tydelig ikke bare av den temmelig
alminnelige hulkiling av plantestenglene, men ogsá av de mange border av korte eller lange skulpesnitt
(«neglesnitt»). Pá prekestolen med árstallet 1719 (fig. 199) danner de lange loddrette border foruten á
pryde plantestenglene. De preger i hoy grad skurden pá en lokkplate pá en sponeske (trafaöskjur) fra 1749
(ísl. trésk. I [2], fig. 39), hvor det symmetriske ornament forst og fremst er dannet av bándaktige stengler.
Skulpesnittene utgjor den fornemste artikulering av bladene, blomstene og de smá bladtunger som danner
utfylling her og der mellom stenglene.
Pá et mangletre med árstallet 1750 (fig. 208) er planteornamentikken forst og fremst en spiralmessig
opprullet gren rikelig forsynt med bladverk og smá volutter — en god representant for den forholdsvis
32 Se nærmere i fslenzkur tréskurður I [2], s. 6.