Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 106

106
Av en annen virkning blir planteornamentikken der hvor det ikke er foretatt noen virkelig hulkiling,
men bare en avfasing eller en svak nedsenking (fig. 253 og 254).
Den svakere form for nedsenking er det vi finner i den vegetabilske, gjennombrutte og pásatte, orna-
mentikk hos en av tidens produktive «moderne fagfolko (fig. 281-286). Hans skurd má nærmest regnes som
smákunst, fint og nitid utfort i lite format. Vi har tidligere (fig. 204, 206, 207, omtale s. 103) sett et skrin
med árstallet 1755, som má være av samme hánd. Man har ment at skjæreren var Hallgrímur Jónsson.
Men en rekke gjenstander med skurd av en helt annen karakter blir ogsá tilskrevet ham, sá dette er noe
uklart. Vi skal komme tilbake til disse arbeider nedenfor.
Spor vi om hvilken betydning den barokke akantusstil fikk pá Island, má svaret bli at den ser ut til á
ha vært minimal. Vi har sá vidt mott akantusen innenfor det daterte materiale, nemlig pá en prjónastokkur
fra 1781, pá de to skrin fra 1780 og 1790 som skal være utskáret av Vigfús sysselmann, pá altertavlen med
árstallet 1792, som skyldes Ámundi Jónsson, og pá benkevangen fra 1793, som ogsá skal være av ham. Men
den er for det meste i flatt relieff, og dermed er noe vesentlig ved denne monumentale og kraftige stil blitt
borte. Vi fár inntrykk av at bruskbarokken i en ganske annen utstrekning fant grobunn pá Island, selv om
ogsá den forst og fremst var kjent i en moderat form.
Dette har sikkert sin forklaring i at impulsene utenfra forst og fremst kom fra Kobenhavn, og det er en
kjensgjerning at akantusstilen fikk mindre betydning i Danmark enn báde i Sverige og i Norge.39 Ser man
pá kirkeinventar i Kobenhavns Amt, blir man slátt av bruskbarokkens store utbredelse, mens akantusen
ser ut til á være like sjelden som i den islandske skurd.
Pá en del udaterte arbeider finner vi vekster som kan minne om den barokke akantusvegetasjon. Men de
er i helt flatt relieff. Vi vil nevne en sengefjol med et monogram i en ring pá midten og en bladranke sym-
metrisk ut til hver side (fig. 255). Den skal være skáret av en Gunnar Filippusson pá Sandhólaferja (Rang.),
som var fodt ca. 1738 og dode i 1805.40 Videre kan en i tre forskjellige museer se skrin og stokkaraven
mester som vi kan kalle «skjæreren av flat akantus» (fig. 257-260. ísl. trésk. I[2], fig. 28 og III[1], fig. 70).
Nár en foler seg sikker pá at disse ting stammer fra én og samme skjærer, er det kanskje mer pá grunn av
skurdens helhetspreg enn pá grunn av detaljene. Monstret veksler, og det er stor variasjon i enkelthetene.
Det má tilfoyes at det er rokokkoens stilfolelse som preger disse utsokt vakre arbeider, selv om de flate
stengler er minst like dominerende som bladene — slik det var blitt vanlig pá Island.
Med det samme skal nevnes noen fá andre ting hvor rokokkoen gjor seg klart gjeldende. Det er et par
kirkelykter (ljósberar) (fig. 261 og 262), hvor noe av dekorasjonen er pásatt og relieffet er rundet og til dels
litt hoyere enn vanlig.41 Det er akantusens ranker, bladverk og blomster, mest brukt som et rammeverk om
«dorer» og «vinduer». To mangletrær (fig. 263, 264), sá like at de sannsynligvis stammer fra samme hánd,
er gammeldagse i sin hovedform, men S-kurvene har fátt innpass báde i utformingen av det fremre hánd-
tak og i den vegetabilske dekorasjon.
Blant de ovrige udaterte arbeider som slutter seg mer eller mindre til de daterte (et utvalg gjengis fig.
226, 265-272), er det noen som forundrer ved uvanlige trekk. Dette gjelder i særlig grad et mangletre
39 Hauglid: Akantus I, s. 127-128.
40 Konservatoren ved museet Árbæjarsafn ved Reykjavík,
Skúli Helgason, har vært sá elskverdig á foreta undersokelser
for meg vedk. familien pá Sandhólaferja, hvor treskjærer-
kunsten gikk i arv fra far til sonn i flere generasjoner. Ifolge
historiske kilder og muntlig tradisjon var Gunnar Filippus-
son en aktet mann og en dyktig hándverker som báde gra-
verte i solv og kobber og skar i tre.
41 Enda et par kirkelykter, som sikkert skriver seg fra
árhundret, og har skáren akantusdekorasjon, for det meste
usymmetrisk, finnes i Þjms. (nr. 7295 og 7303, den siste
antatt á være laget av den samme Ámundi Jónsson som skar
den omtalte altertavle (ovenfor s. 99-100)).