Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 107

107
(fig. 226). Dets bakre hándtak ligner litt pá hándtaket pá mangletreet fra 1705 (fig. 150). Men báde hoved-
formen og dekorasjonen avviker fra det vanlige. Selve fjola er forholdsvis flat og bred med svakt hvelvet
overflate. Det opprullede hándtak fremst er rullet den motsatte vei av det vanlige, nemlig tilbake over
fjola. Planteornamentikken i og for seg har vi nok av sidestykker til. Det er ranker med opprullinger og
klokkeformede blomster. Men de to hovedranker har sitt utspring fra hendene pá et havvesen, en triton,
med menneskekropp, men med to fiskehaler istedenfor ben. Enda merkeligere er det at de to rankene ender
i to dyr, nærmest drager, stilt mot hverandre og delvis sammensmeltet — en usedvanlig form for dyre-
ornamentikk. Rundt kantene av fjola loper en höfðaleturinnskrift med et salmevers som vi kjenner igjen
nettopp fra det nevnte mangletre med árstallet 1/05, og fra mangletreet fra 1700 med de gammeldagse
ranker, som vi mente var av samme skjærer.42 Men dette ma være av en annen hánd. Det tyder ikke minst
bokstavformene pá. Man skulle anta at det er en god del yngre. Men drageornamentet kan ha tatt sitt
utgangspunkt i de antitetiske drager pá mangletreet fra 1705 eller noen av lignende type.
Ná som for er storparten av skjærerne anonyme. Vi kjenner en del navn, og det hender at vi kan kjenne
igjen samme hánd i skurden pá flere gjenstander. De skjærere vi hittil har nevnt ved navn, er Þórarinn
Einarsson (ovenfor s. 93), prost Hjalti Þorsteinsson (1665—1754, s. 94), «lögsagnari» Pétur Pétursson
(s. 96), Jón smiður i Mýrasýsla (s. 96), sysselmann Vigfús Þórarinsson (1756-1819, s. 98,99), Ámundi
smiður Jónsson (1738-1805, s. 99-100, og s. 106, note 41), presten Jón Stefánsson (d. 1819, s. 100), Sigurður
smiður i Borgarfjörður (s. 102), Hallgrímur Mdhöggvarh Jónsson (1717-1785, s. 106) og Gunnar Filippusson,
bonde i Rangárvallasýsla (ca. 1738-1805, s. 106). Vi kan tilfoye at en udatert liten kiste, som vi ikke tidligere
har nevnt (fig. 298, 299), skal være utskáret av sysselmann Guðni Sigurðsson i Gullbringusýsla (f. ca. 1714,
d. 1780). Om ham horer vi ogsá at han var med pá á oppfore en kirke i Kirkjuvogur (Gull.), hvor han sam-
arbeidet med sin svoger Bjarni smiður Vigfússon, som stod for alle utskjæringene i kirken.43 Detkanvære
umaken verdt á se litt pá planteornamentikken ogsá med utgangspunkt i enkelte skjæreres produksjon,
enten disse er navngitte eller ikke. Som vi sá (s. 94 og fig. 164), var Hjalti Þorsteinssons stol noksá sparsomt
utstyrt med vegetabilsk skurd, og det samme gjelder en prekestol som skal stamme fra hans hánd.44 Det
kan bare slás fast at hans planteelementer stár bruskbarokkens former nær.
Þórarinn Einarsson, «Galdra- Þórarinn»,4° ble nevnt i forbindelse med vindskiene fra 1714 med sine svære
planteformer i kraftig relieff(s. 92-93, fig. 148). Disse stammer fra kirken pá Hafrafellstunga i Öxarfjörður
(N,- Þing.). Men navnet Þórarinn Einarsson har vi ogsá stott pá tidligere. Dets bokstaver var plassert i
42 christur/blesse/kiæru/þa/
sem/kieflinu/þessu/heldura/
ivöku/og/svefni/veri/hia/
volldugur/dr[ottin]n/him[n]vm/a/
43 Sýslumannaæfir IV, s. 165. Det kan være tvilsomt om
kisten er skáret av Guðni Sigurðsson (se nedenfor s. 110).
Men dette gjor det pá ingen máte usannsynlig at ogsá denne
sysselmann har drevet med treskjæring.
44 Eldjárn: Hundrað ár í Þjóðminjasafni, nr. 64.
45 Han er nevnt i íslenzkar æviskrár under omtalen av
faren, presten Einar Nikulásson pá Skinnastaðir (N.-Þing.).
Det opplyses at Þórarinn var kunstner i treskurd, og at det
lenge var bevart seks «líkneski» av ham i Skinnastaðir kirke.
I Einar Nikulássons biografi i Hannes Þorsteinssons
utrykte manuskript «Ævir lærðra manna» (i Þjóðskalasafn
íslands), hvor det opplyses at Þórarinn var fodt ca. 1670, og
at han var i live i 1736, fár vi vite at de seks «líkneski» var
skárne figurer som forestilte Kristus, David og de fire
evangelister. (Det fortelles dessuten i forbindelse med annen
utsmykning i kirken at Þórarins bror presten Jón Einars-
son báde kunne male og skjære i tre.) I en visitasbok fra 2.
halvdel av det 18. árhundre (i Þjóðskjalasafn íslands) uttaler
biskop Gísli Magnússon seg meget rosende om de seks
figurer, som han sá ved visitasen i Skinnastaðir kirke i 1760.
Om vindskiene fra 1714 fortelles at de tilhorte kirken pá
Hafrafellstunga, men senere ble gjort noe kortere og brukt
over inngangsdoren pá garden. Det er Jónatan Þorláksson
pá Þórðarstaðir i Fnjóskadalur som opplyser dette i et manu-
skript fra omkring siste árhundreskifte. (Ná i Landsbókasafn
íslands. Publisert i tidsskriftet Blanda III, s. 359 ff.) Her
fortelles ogsá om Þórarins kyndighet i trolldom. Ingen av
kildene sier noe om hvor Þórarinn fikk sin opplæring som
treskjærer.