Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 108

108
hver sin blomst pá et skap med árstallet 1699 (ovenfor s. 68, fig. 103 og 104). En nærmere under-
sokelse synes á vise at skapet og vindskiene godt kan være utskáret av samme mann. Utskjæringene er selv-
sagt av mindre format pá skapet enn pá de store vindskiene, men relieffet er det samme hoye. Videre
finner vi igjen trestammen som danner bakgrunn for grenene. I detaljer finner vi derimot ikke sá stor
overenstemmelse. De er ogsá for en stor del utvisket pá vindskiene. Men vi finner igjen de mange «perler»
(bær, kronblad ?) i noen store blomster (frukter ?) pá vindskiene. Skapet er ogsá kommet nordfra, fra
Laufás pá ostsiden av Eyjafjörður. — Etter dette er det ikke sá vanskelig á se at et par udaterte vindskier
(se fig. 273) fra Múli i Aðaldalur (S.- Þing.) má skyldes Þórarinn. Her har vi ogsá det kraftige relieff og
temmelig store former. Hovedstengelen eller trestammen er meget bred og danner bakgrunn for sine egne
grener, som her er noksá tett besatt med lansettformede blad og ender i store blomster. Av fellestrekk med
skapet kan nevnes et englehode med vinger nederst pá hver vindski, en stjerne hoyere oppe, og et mono-
gram G E S dannet av bokstaver meget like dem i speilmonogrammet pá skapdoren. G E S er forbok-
stavene til Gísli Einarsson, som var prest i Múli fra 1692 til 1723. Det er sannsynlig at vindskiene ble laget
til kirken der engang i dette tidsrommet.46
I Listasafn fslands er bevart en tegning, visstnok i full málestokk (194 cm lang), av en utskáret planke.
Tegningen kan ha blitt til omkring 1880-90 og skyldes en Sveinungi Sveinungason i Kelduhverfi, Norður-
Þingeyjarsýsla.47 Den utskárne planken den gjengir, og som ná er gátt tapt, var Þórarinn Einarssons verk.
Som de avbildede deler av tegningen (fig. 274) viser, finnes her dekorative elementer beslektet med dem
vi kjenner fra Þórarins bevarte arbeider. Planteformene synes á stá dem pá vindskiene fra 1714 særlig
nær. Som der ender tallrike grener i volutter. En hánd holder et innskriftbánd med skjærerens navn,
dessuten finnes noen store initialer, R E S, men intet árstall. Det er rimelig á tro at ogsá dette stykke har
vært i en kirke. Englehodet pá tegningen er av samme type som det pá skapet fra 1699, og temmelig for-
skjellig fra det som er plassert nederst pá hver av de udaterte vindskiene. — Denne barokkskurd med de
kraftige planteformer uten ioynefallende minnelser om bruskstilen synes á være et isolert fenomen pá
Island i denne tid. Dessverre savner vi opplysninger om hvor Þórarinn lærte kunsten. Det er vanskelig á
tro at det bare har vært innenlands, selv om vi ogsá má regne med at islandske skjærere kan ha arbeidet
etter utenlandske stikk og monsterboker.48
Om sysselmann Vigfús Þórarinsson vet vi derimot at han hadde studert jus i Kobenhavn.49 Som nevnt
(s. 98,99) tok han akantusbladet i bruk i utskjæringene pá et par skrin. Matthías Þórðarson har
visstnok ment at Vigfús ogsá var mester for et lite veggskap med pásatte gjennombrutte ornamenter
(fig. 275).60 Det som ná er bevart av dem er et noe defekt monogram i en «knekkefc> ramme midt pá daren.
Over og under monogrammet er plassert en stor sommerfugllignende blomst. Skapets forside har ytterst
en smal pásatt rammelist, og innenfor denne loper hele veien en ranke av smátt akantuslov. Det er ikke
helt lett á ta standpunkt til om disse utskjæringene skyldes Vigfús. Det er utvilsomme likhetspunkter
mellom dem og skurden pá de to skrin (fig. 192, 193, 195), men pá den annen side virker ornamentene pá
skapet friere og mer levende.
Ámundi Jónsson var en kjent byggmester og treskjærer, og arbeidet dessuten som vever, maler og gull-
46 Þjms. nr. 2799. 27/6 86.-----------enda tekur Steinn
byskup Jónsson það fram í vísitatiugjörð sinni 18. ág. 1715,
að «framan under kirkjunne er standþil og biörþil, með
útskornum vindskeiðum--------------».
47 Biografiske opplysninger om ham i en artikkel skrevet
av Björn Guðmundsson, Lóni, i 1937 og trykt i Árbók 1963,
s. 85 ff.
48 Se nedenfor s. 110-111.
49 íslenzkar æviskrár V, s. 62. Sýslumannaæfir IV, s. 502,
503.
60 I museumskatalogen henviser Matthías Þórðarson til
Vigfús Þórarinssons skrin fra 1790 under omtalen av skapet.