Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 109

109
smed. Vi vet at han var i Kobenhavn fra 1767 til 1770. Fram til 1799 skal han ha oppfort 13 kirker foruten
andre hus.51 Det er bevart flere altertavler med utskjæringer enn den nevnte med de litt stive akantusranker.
Pá en av dem (fig. 280) fra ukjent kirke, har han vist et meget sikrere grep pá den skárne planteornamentikk.
De to smá gjennombrutte akantusranker, en pá hver side, ca. 45 cm lange, virker mer som levende vekster,
samtidig som de er mindre utpregede stengelranker enn den pá benkevangen fra 1793. Vi vet ikke om
de er blitt til tidligere eller senere enn disse stykker fra begynnelsen av 1790-árene. Et annet, noenlunde
sikkert tidfestet arbeid av Ámundi er dopefonten i Oddi kirke (Rang.) fra ca. 1800 (fig. 276)°2. Akantus-
ornamentene er her gjennombrutte og helt symmetriske, og her er blomster som minner om dem pá alcer-
tavlen fra 1792 og pá benkevangen. Enda et gjennombrutt ornament kan nevnes. Det bestár av to ranker,
som gár symmetrisk ut til hver side fra et midtmotiv av smáblad og «perler» (fig. 279). Det er i forholdsvis
stort format, ca. 108 cm langt.
Nærmere en barokk akantusornamentikk enn i disse verker av Ámundi ser det ikke ut til at islendingene
er kommet. Om han enn má regnes som akantusrankens fremste representant, kan man ikke pástá at hans
skurd er utpreget barokk, og det er drag av rokokko i enkelte av hans verker, som f. eks. i et udatert alter
vi har bevart deler av (fig. 277 og 278), og hvor han har brukt akantusblad og mange frukter, men fá
blomster.
Nár vi tar for oss de arbeider som skal være av Hallgrímur Jónsson, stár vi overfor en gáte. Stilistisk má
de nemlig deles i to vidt forskjellige grupper, som ikke ser ut til á kunne stamme fra samme hánd. I den
ene gruppen befinner seg et skrin med árstallet 1755 (fig. 204, 206, 207), omtalt ovenfor s. 103. Det er en
pásatt, gjennombrutt og polykrom planteornamentikk av samme type vi finner pá de andre gjenstander
i gruppen, noen steder kombinert med figurframstillinger, andre steder med speilmonogrammer (fig.
281-286). Alt er fint og noyaktig utfort, og vi har ovenfor(s. 106) karakterisert denne skurden som smá-
kunst. Figurframstillingene har en særskilt interesse som smá glott inn i velstandsfolks liv. Det er rokokko-
herrer med tresnutet hatt, parykk, sid frakk og hoye ridestovler, og damer i tidens islandske kvinnedrakt.
Men planteornamentikken utgjor alltid et viktig akkompagnement til disse scener. Mange steder sitter
fugler pá grenene. De to par omgitt av «lovverk» pá noen gjennombrutte dekorasjoner som sannsynligvis
har prydet et skrin (fig. 281), kan fá en til á tenke pá rokokkoens hyrdescener, men vekstene omkring dem
er strengt symmetrisk ordnet. Et skap, som er bortimot 1 m hoyt (fig. 284), har hverken mennesker eller
speilmonogrammer, bare pásatte plantemotiver. De to dorene er hver delt inn i tre felter, og hvert av de
seks felter har en vase hvorfra stengler skyter opp. De forgrener seg sterkt, danner mange kroller og slyng-
ninger, men helt symmetrisk pá hver side av stengelen, og ender i klokkeformede blomster, blad eller
volutter. Feltene er helt like to og to. Alt er enten rundet eller avfaset pá samme máte som pá skrinet fra
1755. Noen forbilder eller noe som minner sterkt om denne skjærers vekstmotiver, har det ikke vært mulig
á finne utenfor Island,53 og samtidig stár de i en særstilling innenlands.
Det er ting som tyder pá at det er den andre gruppen av gjenstander som er Hallgrims verk. Én ting er
at det er vanskelig á tro at en snekker og treskjærer som virkelig hadde ry i samtiden for sitt hándverk,
51 Biografiske opplysninger om Ámundi i íslenzkar ævi-
skrár V, s. 272 og i Lesbók Morgunblaðsins 6. april 1941 (av
Marta Valgerður Jónsdóttir).
62 «-------gripur, sem kirkjan eignaðist rétt eftir 1800.»
(Kr. Eldjárn i Hugleiðingar um Oddakirkju, Morgunblaðið
28/11 1953.)
63 En kan likevel nevne noen symmetriske plantemotiver
pá en norsk ovn fra 1767, som med sine palmetter og sine
tallrike spisse eller rundede bladfliker har en viss likhet med
dem, selv om alle voluttaktige opprullinger mangler der.
(Nygárd-Nilssen: Norsk jernskulptur 2, s. 289, midtre
bilde.) Et gjennombrutt ornament som danner bekroning
pá en rustikk dansk krusifikstavle (fra I.æso, ná i National-
museet, fig. 287), kan ogsá nevnes pá grunn av bladformene,
opprullingene og stenglenes avfasing pá begge sider. Men
formatet er meget storre enn hos vár «smákunstner», som
visst heller ikke hadde den nedhengende klokkeformede
blomst blant sine motiver.