Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 111

111
fikk en særlig stor betydning for dekorasjonskunsten i Nederland.59 En kan regne med at hans stikk og
monsterboker har hatt sin innvirkning pá stilen ogsá i 1 yskland og i de nordiske land.60 I et av Marots
utkast til malte dekorasjoner61 finner vi knekket bándverk og akantusranker med bittesmá blomster eller
frukter. Nakne putti er stilt mot hverandre symmetrisk to og to. Nederst er en fruktkurv med en fugl som
spiser av frukten. Den lukkede kongekrone (som pá Hallgríms skap) er plassert over medaljonger, delvisom-
gitt av bladverk, overst pá noen av hans tegninger.62 Medaljongene inneholder ingen maske, menmono-
grammer, vápen eller figurscener. Ett sted holdes en kongekrone (den ápne type) av to vingede engler
over en rund (tom) medaljong.63 Det er riktignok vanskelig á finne kombinasjonen bándverk, ranker, store
blomster hos Marot, men han hadde et godt utvalg av store fantastiske blomster i sitt repertoar, og vi synes
vi drar kjensel pá flere av typene hos Hallgrímur.64 (En av artene kan vi finne pá Þórarinn Einarssons vind-
skier fra 1714 (fig. 148), og vi har sett en lignende pá akantusranken pá prjónastokkur fra 1781, fig. 191
(s. 99)). Den avtrappede innramning av den dekorerte flate pá Hallgríms skap stár ogsá helt i stilen. Vi
moter den mange steder i Marots arbeider.
Om Hallgrímur Jónsson foler en seg fristet til á si det samme som om Þórarinn Einarsson: Det er van-
skelig á tro at han har lært kunsten bare innenlands. — Men man vet ikke om at han noensinne var uten-
for Island.65
Det kan synes merkelig at det ikke er bevart noen sikrere tradisjon om den smáfine skurden som er sá
sterkt personlig preget. Skal vi stole pá árstallene pá et par av de kjente gjenstander i gruppen, 1755 pá
det omtalte skrin (fig. 204) og 1799 pá et skrin med skrálokk i Árbæjarsafn, har skjæreren ogsá vært i virk-
somhet meget lenge. Det siste árstallet ville helt utelukke Hallgrímur som opphavsmannen til skurden,
samtidig som det forste utelukker Gunnlaugur Briem, som har vært nevnt som mesteren for et skrin i
gruppen.66 Etter proveniens-opplysningene á domme kan det se ut til at den ukjente skjærer i likhet med
Hallgrímur horte hjemme i nord. Men forskjellen mellom hans arbeider og dem vi má tro er av Hall-
grímur, er sá stor at ingen bro synes á kunne fore fra den ene til den andre. Dette utelukker ikke visse
fellestrekk i ornamentikken. Vi ser f. eks. at ornamentene i begge grupper kan være pásatte og gjennom-
brutte. Som regel er det ogsá symmetri i dekorasjonen begge steder. Vekster som skyter opp fra vaser, og
likesá fugler, er fellesmotiver, om enn behandlingen av dem er ulik. Pá et av skrinene i «Hallgríms gruppe»
(fig. 294-297) er rester av rodt, blátt, svart og gront, sá det kan se ut til at skurden ogsá i denne gruppen
kan ha vært polykrom.
Vender vi ná tilbake til et tidligere omtalt, «moderne» og fagmessig arbeid, doroverstykket fra
1774 (s. 98, fig. 168) som bestár av en profilert list og symmetrisk gjennombrutt planteornamentikk
med rester av maling i flere farger, blir vi slátt av at det her er elementer fra begge gruppene. Bladformene
minner om dem hos den ukjente skjærer, til tross for at de er meget storre, og den lette avfasing er ogsá
69 Akantus I, s. 109-110.
60 Akantus I, s. 122, 151.
61 Das Ornamentwerk des Daniel Marot, pl. 73.
62 Op. cit., pl. 75, 76, 77, 78. Det kan samtidig minnes
om at motivet med den lukkede krone som holdes av to
engler over en medaljong (vel aldri med et ansikt i!) ikke
var uvanlig i kirkelig dekorasjonskunst i de skandinaviske
land (norske kor-skranker). Det finnes f. eks. flere steder i
Tessins utkast til altere (Ragnar Josephson: Tessin i Dan-
mark, fig. 86, 87, 93).
63 Op. cit., pl. 87.
64 Eks. op. cit., pl. 203, 204, 210.
65 Hallgrímur var landskjent pá grunn av sitt verk. I 1784
ble det tildelt ham «30 rd. í náðargjöf, til aðstoðar honum á
sínum hruma áttræðisaldri og líka af því tilefni, að hann
hefir gert sig nafnfrægan með meistaralegu trésmíði og
einkum auðsynt sig, eftir stétt sinni, duganlegan og þarfan
mann í landinu.» Ordene stammer visstnok fra amtmann
Stefán Þórarinsson. (Þorkell Jóhannesson, op. cit., s. 4.)
66 I Minjasafnið, Akureyri. Gunnlaugur Briem (1773-
1834) studerte skulptur ved akademiet i Kobenhavn i 6 ár,
men han studerte ogsá jus, og ble senere sysselmann.