Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 112

112
den samme (sammenlign særskilt med ornamentene i fig. 281), mens englene og blomstene kan fá en til á
tenke pá arbeider av Hallgrímur. Men stykket er sydfra. I medaljongen pá midten bærer det nemlig et
innskáret speilmonogram med initialene OSS, og nedenfor stár AMTMADUR og árstallet 1774. Dette
tyder pá at det stammer fra amtmann Ólafur Stephánssons hjem i Sviðholt pá Álftanes (Gull.). Man
kunne fole seg fristet til á ta dette for et arbeid av sysselmann Guðni Sigurðsson og se likheten med for-
mer hos Hallgrímur som en forklaring pá at den tidligere omtalte lille kiste (s. 107 og 110) er blitt tilskrevet
ham. Men dette er bare en gjetning. Vi má slá oss til ro med at verkenes opphavsmenn for en stor del
forblir navnlose for oss.
Etter det vi kjenner til i dag, ser det ut til at de mest produktive blant de «moderne fagfolk» har vært
Þórarinn Einarsson i forste del av árhundret, Hallgrímur Jónsson, «smákunstneren» og Ámundi Jónsson
senere.
En del av de ovrige anonyme skjærere som en kan tilskrive mer enn ett arbeid, har vi alt vært inne pá,
og noen flere kan foyes til. En sengefjol (fig. 238), som vi ovenfor (s. 105) nevnte som eksempel pá gjen-
stander med god skurd av typen med hulkilte stengler og mange voluttdannelser, kunne vi godt tenke oss
er et arbeid av den samme som skar den vakre sengeforsiden med tilhorende sengefjol (fig. 187)
med árstallet 1781 (se ovenfor s. 98-99). Matthías Þórðarson har antatt at den er av samme hánd som
kisten fra 1760 (ovenfor s. 96, avbildet i Nordisk kultur. Kunst, s. 446), men ornamentikken pá sengefjola
med sin tette frodighet minner mest om den nevnte sengeutsmykning.
En annen sengefjol med hulkilte stengler (fsl. trésk. II, fig. 54), ná pá Norsk Folkemuseum, stár heller
ikke alene. Den noe enklere ornamentikk pá en sengefjol i Þjóðminjasafn íslands (avbildet i Eldjárn:
Hundrað ár i Þjóðminjasafni 24, nr. 3 ovenfra) peker avgjort mot samme skjærer. Til museene kom de
henholdsvis fra ísafjörður og Breiðafjörður.
Blant gjenstandene med blomster og blomstrende ranker sá vi pá en rekke med en egenartet ornamen-
tikk og med et sá sterkt fellespreg innbyrdes at de peker mot samme opphavsmann eller samme lokale
skole (ovenfor s. 104, fig. 227-229, 232-236). Ved nærmere undersokelse viser det seg at det dreier seg
om forholdsvis mange gjenstander med en planteornamentikk som stiller dem i en gruppe for seg, men
hvor skjæremáten og bruken av motivene likevel er sápass uensartet at en má regne med flere hender.
Det ser ut til at vi har for oss en treskjærerskole som horte hjemme i vest eller nordvest. For átte av
tingene har vi nemlig visse opplysninger om proveniensen. To er kommet fra Dalasýsla, fire fra Breiða-
fjörður og to sannsynligvis fra Vestfirðir.
En rund lokkplate til öskjur (fig. 302) er helt dekket av planteornamentikk i relieflF opptil 7 mm hoyt.
Motivets midtakse er tydelig markert, bl. a. ved en rett, smal stengel, flat og glatt oppá, men med en
lavere skráskravert del pá hver side. Den ender i en omfattende bladdusk som bestár av store og smá fliker,
dels tungeformede, dels lansettformede og «S-svungne», helt symmetrisk ordnet. Det hersker stort sett
symmetri ogsá i resten av motivet: bladene ved basis, og sidegrenene som skjærer hverandre pá den
«riktige» máten, idet de krysser avvekslende over og under hverandre, og ender i opprullinger med mange-
flikete blad. Bladene kan i sin form minne om dem vi sá pá to sengefjoler av «karveskurdmesteren» i det
17. árhundre (se fig. 124), men de er ikke forsynt med sá dype snitt. Vi moter tvertimot pá denne lokkplaten
en egenartet form for nedsenking, báde i stengler og blad. De er nemlig alle skrádd ned fra den ene siden
mot en bratt kant i den motsatte siden. Dette gir denne planteornamentikken en egenartet virkning og
plasserer lokkplaten i en hel gruppe av gjenstander (flest öskjur) med den samme karakteristiske skjære-