Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 114

114
hadde rád til á reise utenlands for á lære. De skjærerne som hadde tilnavnet «smiður» eller «snikkari»,
hadde fátt en opplæring i sitt fag, — vel for enkeltes vedkommende pá verksteder i Kobenhavn, og orna-
mentskjæring horte med til deres profesjon. Men blant váre navngitte skjærere70 er ogsá noen embetsmenn
i betrodde stillinger — en prost og et par sysselmenn. Ogsá deres arbeider bærer spor av hva de hadde
sett utenlands. Til disse to kategorier horer ganske sikkert flere skjærere som vi i dag ikke har bevart
navnene pá. Uten tvil har de vært mestrene for mange av de mest moderne arbeider. Men det synes ogsá
klart at den gruppe av arbeider som utgjor den egentlige folkekunst, og stammer fra folk som forst og
fremst var bonder og fiskere, ikke har hatt noe ensartet alderdommelig preg. De mer moderne arbeider
má i vekslende grad ha blitt etterlignet av amatorene.71 Dette er noe av forklaringen pá at vi mellom ytter-
punktene romanske ranker og rokokkoranker finner alle mulige varianter. Som tidligere nevnt er varia-
sjonen stor ogsá nár det gjelder kvaliteten. Stort sett má den sies á være overraskende hoy, men det er
naturligvis en mulighet for at man har tatt bedre vare pá gode arbeider enn dárlige, slik at forholdsvis
flere av de gode er i behold.
Hittil har vi ikke fátt noe bestemt inntrykk av hvordan skurden i dette árhundret fordeler seg distrikts-
vis, bortsett fra at vi kjenner til hvor noen fá av skjærerne hadde sitt virke, og at noen «folkelige» tre-
skjærerskoler ser ut til á hore hjemme i vest og nordvest.
For 90 av váre 169 daterte gjenstander med planteornamentikk finnes noenlunde sikre opplysninger
om hvor de kom fra til de respektive museer.72 Det viser seg at 40 stykker av dem er fra Sunnlendingafjórð-
ungur (derav 1 fra A.-Skaft., 1 fra V.-Skaft., 1 fra «Skaft.», 3 fra Rang., 18 fra Árn., 4 fra Gull., 10 fra
Borg., 1 fra Kjós. og 1 fra angitt sted ved Reykjavík). 34 stykker er fra Vestfirðingafjórðungur (4 fra Mýr.,
4 fra Snæf., 8 fra Dal., 3 fra Barð., 11 fra ísf., 3 fra Strand. og 1 sannsynligvis fra Mýr., eller Hnapp.).
15 stykker er fra Norðlendingafjórðungur (2 fra Hún., 1 fra Skag., 4 fra Eyf., 4 fra S.-Þing., 2 fra N,-
Þing., 1 fra «Þing», dertil 1 trolig enten fra Eyf. eller S.-Þing.), mens det om én gjenstand bare opplyses
at den er kommet (til Reykjavík) «austan af landi». Tallene skulle kunne tyde pá at «treskurdhegemoniet»
ná var flyttet fra Nordlandet, men de má tas med visse forbehold. De gjelder bare for gjenstander forsynt
med árstall, og av alle vi har registrert med árstall, omfatter de bare vel halvparten. Dessuten forteller de
som oftest bare hvor tingene sist kom fra — noe som ikke alltid er ensbetydende med stedene hvor de ble
laget.73 I tillegg til de daterte skal det derfor i denne oversikten tas med noen udaterte. Av 111 stykker,
tatt ut fordi de av stilistiske og andre grunner temmelig sikkert kan henfores til árhundret, kan hjem-
stedet fastslás for 57 stykkers vedkommende (ogsá her som regel deres siste hjemsted), og de fordeler seg
slik: Sunnlendingafjórðungur 13 stykker (1 fra Skaft., 1 fra Rang., 4 fra Árn., 1 fra angitt sted ved Reykja-
vík, 6 fra Borg.); Vestfirðingafjórðungur 32 stykker (4 fra Mýr., 1 fra Hnapp., 2 fra Snæf., 13 fra Dal., 3
fra Barð., 6 fra fsf., 2 fra Strand., 1 fra Barð. eller ísf.); Norðlendingafjórðungur 9 stykker (2 fra Hún., 1
fra Skag., 2 fra Eyf., 2 fra S.- Þing., 1 fra N.- Þing., mens 1 skal være «norðlenzkur»). Austfirðingafjórðungur
3 stykker (2 fra N.-Múl, 1 fra S.-Múl.). Tallene for denne gruppen synes altsá á peke i omtrent samme ret-
ning som tallene for de daterte stykker, bortsett fra at Sunnlendingafjórðungur her er forholdsvis svakt
representert, Vestfirðingafjórðungur meget sterkt. Udaterte verker av de «moderne fagfolk» som arbeidet
i hver sin landsdel, er sá vidt mulig holdt utenfor. Det gjelder stykker av kjente eller ukjente skjærere som
70 Ovenfor s. 107.
71 Dessuten kan en aldri se bort fra at innforte ting kan ha
tjent som forbilder — med hoyst forskjellig resultat.
72 Dessuten er det for tre stykkers vedkommende oppgitt
at giveren eller selgeren var i Reykjavík, uten at det har vært
mulig á finne ut hvor tingene stammet fra.
73 Her kan igjen henvises til Olavius: Oeconomisk Reise
I, trykt i 1780 (se ovenfor s. 14, note 13). Blant de mange
bruksgjenstander forfatteren regner opp, som ble laget av
drivtommer i Bjamafjörður (Strand.) og eksportert til Syd-
landet, er det meget sannsynlig at en del har vært prydet
med utskjæringer.