Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 115

115
arbeidet fagmessig i tidens stil. Skulle vi ta dem med, ville tallene forandres en del. Bare av Hallgrímur
Jónsson kan vi nevne iallfall 9 gjenstander. Av «smákunstneren» kjennes minst like mange ting. Av Þórarinn
Einarsson er et par udaterte vindskier bevart. Ámundi Jónsson har etterlatt seg en god del utskáret kirke-
inventar uten árstall. Videre kan vi tenke pá skapet som er blitt satt i forbindelse med sysselmann Vigfús
Þórarinsson, og pá de mange ornamentene fra Ingjaldshóll kirke av en ukjent mester. Men selv om vi tar
dette i betraktning, synes vár undersokelse á tyde pá at treskurden ná ble dyrket vel sá flittig i syd og vest
som i nord.
Heller ikke kvalitativt stár sakene fra Nordlandet lenger i noen særstilling — nár vi ser bort fra de
nevnte skjærere. Vi kan neppe tale om noe jevnt hoyt nivá. Det er bare takket være noen fá menn vi kan
hevde at de gode treskurdtradisjoner fremdeles var levende i nord. Nye impulser má ha kommet inn med
Þórarinn Einarsson omkring 1700. «Smákunstneren» kan ogsá ha levd nordpá, og mesteren Hallgrímur
Jónsson hadde sitt virke i hjertet av de gamle treskurddistrikter/ ' Han má etter alt á domme haspilten
lignende rolle for Nordlandet som Ámundi Jónsson for de sydlige landsdeler.
Ser vi pá hele landet, er det ikke lett á pávise lokale særmerker i skurden utover de enkelte skjæreres
egenart og bortsett fra noen tidligere omtalte «skoler» i vest og nordvest. Det skal likevel nevnes at det ved
en gjennomgáelse av det daterte materiale med dette for oye synes á framgá at man i Sunnlendingafjórð-
ungur i forste halvdel av árhundret hadde en forkjærlighet for smá tette planteformer med rundet relieff,
mens de ble bredere og flatere i annen halvdel av árhundret. Om skurden fra Vestfirðingafjórðungur kan
det sies at den gjerne var djervere og kraftigere, men ogsá ofte mindre noyaktig i utforelsen.
Det er ikke lagt skjul pá at vi innimellom de gode treskjærerarbeider har stott pá en god del middel-
mádige. Men disse rokker ikke ved det faktum at skurden i dette árhundret var meget rik, de ytre forhold
tatt i betraktning. Jordsmonnet var tross alt fruktbart nok for en ornamental vegetasjon som rommet en
mangfoldighet av arter — fra de «hjemlige» planter til temmelig eksotiske eksemplarer.
3. Langsom avblomstring.
I lopet av det 19. árhundre dode folkekunsten stort sett ut i Europa, og selv pá Island eksisterte den
knapt etter 1900. Den tradisjonsrike skárne planteornamentikk, som iallfall for en stor del má regnes
med til folkekunsten, kommer i dette tidsrom til veis ende. Noe brátt opphor i den ornamentale dekorasjon
av gjenstander kan vi ikke tale om, men det kan kanskje betraktes som symptomatisk at várt daterte mate-
riale blir meget sparsomt etter 1880. For tiden fra og med 1800 omfatter dette alt i alt 151 gjenstander
med planteornamentikk.1 Det skulle være stort nok til klart á kunne vise tendensen i motivvalg, stil og
kvalitet. Fordelingen innen árhundret er noe ujevn. Storst er antallet av gjenstander fra tiáret 1841-50,
nemlig 26, mens det for tjueársperioden 1881-1900 er 7. Bare 3 stykker er laget etter ár 1900 (1 er fra
1902 og 2 fra 1904).2 Det má innskytes at sengefjolene dominerer bildet sterkt. De utgjor den langttall-
rikeste gruppe med hele 67 stykker.3 Holder vi den utenfor, vil vi finne at de ovrige gjenstander fordeler
seg temmelig jevnt over perioden 1820-80, med en svak kulminasjon mellom 1841 og 1860. Men ned-
gangen etter 1880 er fremdeles sterkt markert. De 151 daterte stykker med planteornamentikk fra etter
74 Under omtalen av skrin Þjms. 2605 opplyses i katalo-
gen at han «bjó í Kasthvammi, Naustum, Kjarna, Stóra-
Eyrarlandi og víðar». Se ogsá Þorkell Jóhannesson: Tryggvi
Gunnarsson, s. 2-3.
1 Se s. 60, note 31.
2 Det lave tall for tiden etter 1900 kan være noe mis-
visende, da museene vel har interessert seg mindre for sá
nye ting.
3 Se s. 61, note 33.