Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 128

128
Et par «stengelkr0ller» vokser ut til hver side. Skulderbrettet bestár av et flrkantet brett med en gjennom-
brutt bekroning overst. Selve brettet har utskjæringer i relieff, pá midten en valknute, som bándaktige
stengler krysser og danner en ramme om, for sá á fortsette i en stor opprulling til hver side. Mange smá-
grener skyter ut fra dem og ruller seg spiralmessig sammen. En smal, lett «S-svungen» bladflik danner av-
slutning ved hver ende. Bekroningen er hoyest pá midten og har der en liten lokke, spiss nederst, og pá
hver side av den reiser «stengelkroller» seg som bolger. Deres hoyde avtar jevnt ut mot sidene. Som pá
rankene pá stolen er det alle steder indre konturlinjer og smá triangulære karvesnitt til pryd, dessuten
skráskravering enkelte steder. Det er sjelden at planteornamentikken smykker sá store flater som pá denne
stolen.
Fra 1821 er ogsá en prjónastokkur med en usedvanlig form (fig. 356), som tyder pá at den samtidig har
vært mangletre.27 Den har hovedsakelig geometrisk ornamentikk. Rosettene pá dens langsider má helst
regnes med til denne. Bare overst pá fremre hándtak er et motiv (symmetrisk) som nærmest bestár av
planteelementer.
Tre skrin, ett udatert, de to andre med árstallene 1840 og 1843, har ens motiver pá langsidene og lokket
og kan kanskje være av samme skjærer (fig. 363, 364 og ísl. trésk. I [2], fig. 23). De er ogsá alle kommet
vestfra (Dal. og Mýr.). Planteformene er her brukt meget fritt, i den betydning at det er lagt liten vekt
pá at de skal virke som organiske vekster. Alt tjener forst og fremst den dekorative virkning. Pá langsidene
tar stenglene sin begynnelse i en kringleformet figur med kantete eller runde former nederst pá midten.
To parallelle stengler til hver side ruller seg sammen i tuppen. Den overste av dem er prydet med en enkel
rad av kilesnitt, og pá ett av skrinene har den nederste stengelen en siksakbord, som framkommer mellom
to rader av kilesnitt. I noen av feltene skyter en stilk med en liten palmett opp mot hvert av de ovre hjorner.
Lokkene har hver sin runde medaljong med monogram i, og plantestengler med voluttaktige opprullinger
fyller ut pá hver side av den.
Skjæreren av en stokkur fra 1842 (fig. 358) má ha vært svært glad i bokstaver, samtidig som det har falt
ham naturlig á bruke planteformer. De tre bokstavene pá lokket er utstyrt som flate stengler og er forsynt
med bladdusker overalt hvor det er mulig, slik at ingen bunnflate kommer til syne. Sidenes stengelorna-
mentikk virker som sammenhengende store S-er med bladdusker pá samme máte som bokstavene pá
lokket. Bladduskene er av to slag, enten vifteformige med skrá nedskjæring i hver av de smale bladfliker,
eller mer langstrakte med «tette» eller «uthulte» smáblad i rekke og rad.
Skjæreren med de «udisiplinerte» ranker og den voldsomme bruk av snittpryd har ogsá to sengefjoler
uten ranker, den ene, fra 1846, med usymmetrisk planteornamentikk (fig. 365), den andre, fra 1848,
med tilnærmet symmetrisk (fig. 366). Her er den samme oppvisning i allehánde snitt og border og skraver-
ing. Oppfinnsomheten er stor. Men tenker vi oss snittpryden borte, blir det ápenbart at den er plassert
pá planteformer som iallfall for en del er gamle kjenninger.
Et par askar, den ene med árstallet 1854 («rettet» til 1654, fsl. trésk. I [2], fig. 44) og den andre med árs-
tallet 1859 (fig. 362) er temmelig typiske representanter for askar med planteornamentikk pá lokket. De
flate bándaktige stengler med sine volutter danner symmetriske monstre. Her og der fylles ut med én
eller flere bladfliker. Noen av slyngningene bestár av et par ledd, sá de kan kalles rankestubber, og det er
ganske pussig á oppdage at grenene krysser hovedstengelen pá to forskjellige máter, slik at vi pá den yngste
27 Nr. 35,135 i NMS. I «lappkatalogen» stár: «Mangeltrá
tillika Prjónastokkur.» I Matthías Þórðarsons katalog over
den islandske samling i NMS: «--------------er svo að sjá sem
stokkurinn hafi jafnfram átt að vera trafakefli.» For sá vidt
kunne vi altsá si at mangletreet fra 1805 (omtalt s. 117 og
s. 118) likevel ikke er det eneste daterte mangletre vi kjenner
fra perioden.