Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Síða 133

133
synes ogsá á ha gjort seg gjeldende (eksempler nevnt s. 117 note 7, videre s. 122 og s. 130). Men samtidig
som den tradisjonsrike treskjæring gikk mot slutten, forte interessen for fortidsminnene til opprettelsen
av det islandske nasjonalmuseum, Þjóðminjasafn íslands, dengang kalt Forngripasafn fslands. Det var i
1863.36 Utskárne tregjenstander hadde sin selvfolgelige plass i samlingen like fra begynnelsen. Senerehar
interessen for den gamle prydskurd ogsá gjort seg gjeldende pá andre máter. En treskjærer ved navn
Stefán Iiiríksson (1862-1924) fikk en solid utdannelse i Kobenhavn. Han slo seg ned i Reykjavík i slutten
av 1890-árene og ble nestor i en gruppe islandske treskjærere med svennebrev, som bl. a. sokte inspirasjon
i studiet av den gamle treskurden.37 Det ble gjort forsok pá á gjenopplive báde rankeornamentikk og höfða-
letur. Til en viss grad ble ogsá de gamle gjenstandenes form etterlignet (se f. eks. Iðnsaga íslands I,
Skurðlist, fig. 26, 27, 28, 30, 32). Men til tross for en beundringsverdig noyaktig utforelse báde hos Stefán
Eiríksson og hos hans elever, hvorav Ríkarður Jónsson (f. 1888) er blitt den mest kjente, kunne dette
utslag av nasjonalromantikk ikke bli noe mer enn en episode.
I avstengte islandske bygder lever den dag i dag en og annen treskjærer som arbeider i gammel stil.
Riktignok ser det ut til at den egentlige ornamentikk er dod. Det er interessen for det skrevne ord, slik
den gjenspeiler seg i det dekorative höfðaletur, som gir inntrykk av á være den aller mest seiglivete.
36 Kr. Eldjárn: Hundrað ár í Þjóðminjasafni, billedverket
som utkom til museets hundreársjubileum, har en historisk
innledning om dets opprettelse og vekst.
37 Om Stefán Eiríksson i Islenzkar æviskrár IV, s. 318,
fslenzkir listamenn. I. i Sunnanfari X, s. 57f. Iðnsaga
íslands I har et stykke om ham og enkelte av hans elever s.
390-393.