Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 134

IV. TILBAKEBLIKK
Med en viss overdrivelse har det vært sagt og skrevet at pá Island varte middelalderen til 1900. Under-
sokelsen av planteornamentikken i treskurden har vist at pástanden ogsá pá dette omráde kan være báde
riktig og gal. Sammenligner vi naturalistiske ranker fra det 19. árhundre (eks. fig. 338, 353) med romanske
ranketyper (eks. fig. 50, 61, 64, 81, 99), ser vi at forskjellen er stor. Vi ville ikke falle pá á kalle de sene
rankene for romanske. Men, som vi har sett, ble det ogsá skáret sterkt romansk pregede ranker i det 19.
árhundre (eks. fig. 306, 313, 330, 336). Riktigere enn á tale om en jevn og gradvis utvikling fra romansk
formsprák til forrige árhundres naturalisme er det á si at den romanske stil levde videre ved siden av de
nyere stilarter — som en kontinuerlig understrom som kan overraske med á dukke opp til overflaten nár
man minst venter det. Nár det gjelder de forromanske stilarter, har vi ingen vitnesbyrd om at de hadde til-
nærmelsesvis den samme levedyktighet. I lopet av en overgangsperiode má de ha blitt fullstendig avlost
av den romanske.
I den egentlige romanske periode har det trolig vært rik variasjon i den skárne planteornamentikk pá
islandske tregjenstander. De bevarte stykker fra tiden selv er ikke tallrike nok til á kunne fortelle oss dette.
Det er de varierte romanske planteformer fra senere tider som tyder pá det.
Alt temmelig tidlig má ranken ha vært hovedornamentet, og det fortsatte den á være. Det kan se ut til
at den ovrige planteornamentikk er sammensatt av former lánt fra ranken. Romanske planteranker er ikke
noe entydig begrep. Som for nevnt (s. 36), deler Roar Hauglid dem inn i fire hovedtyper. Det er
tvilsomt om den klassiske akantusranke i noenlunde ren form har forekommet i islandsk skurd. Men ranken
pá den bevarte ryggstolpe pá stolryggfragmentet (fig. 52) kan kanskje ses som en avlegger av denne type.
Hauglids annen hovedtype, «den germansk pregede ranke» med overskjæringer, sammenfletninger og
gjennomstikninger, ofte med dyr eller mennesker mellom grenene, var etter alt á domme langt den van-
ligste pá Island. Yi har ogsá stadig (tidligst pá lokkplaten fra 1634, fig. 81) stott pá eksempler pá den fjerde
ranketypen, «den enkle skjematiske, mer bysantinsk pregede ranke». Det er ikke usannsynlig at Hauglids
tredje hovedtype, den senromanske blomsterakantus1 har forekommet, f. eks. pá stavkirkeportaler slik som
i Norge, men klare eksempler er ikke bevart. Det ser ut til á være lovens haledusk pá doren fra Valþjófs-
staðir som stár blomsterformene nærmest.
Det er altsá to av hovedtypene vi forst og fremst kjenner fra det islandske materialet, nemlig den mest
innfiltrede av dem alle, den «germanske», og den enkleste av dem alle, den «bysantinske». Laufás- og Mæli-
fell-rankene med sine blote og runde former, sine sammenslyngninger og overskjæringer, dyrene i opp-
rullingene og de fyldige blad hvor «den forlengede flik» forekommer, regnet vi med til de «germanske» ranker.
Men rankene i «islandsk stil», som skiller seg fra Laufás- og Mælifell-typen ved de tallrike smá treflikete
blad og ved at grenene ofte danner mer omfattende spiraler, kan neppe tilhore noen annen av de fire
hovedtyper. Den má heller regnes for en annen særtype av den «germanske» ranken. Riktignok motte vi
den ikke i treskurden for lenge etter Laufás- og Mælifell-stykkenes tid, men den horte med blant de inter-
1 Akantus I, s. 50 og s. 61-63.