Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 136

136
stykket fra 1638 (fig. 403), og dessuten har vi mott det pá mangletreet fra 1662 (fig. 405). Et sent eksempel
gir en sengefjol fra ca. 1800 (fig. 416), men her er systemet ikke gjennomfort hele veien.
Ranker med typisk romanske overskjæringer i den aller enkleste form, hvor én gren gár ut fra hver
hovedopprulling og skjærer hovedstengelen én gang, moter vi tidligst pá láren fra 1656 (fig. 404), senere
pá mangletreet fra 1700 (se s. 92 med note 14). Merkelig nok ser det ut til at vi har en variant av den
pá vindskiene fra 1702, som ellers nettopp utmerker seg ved forholdsvis moderne planteformer. Riktignok
skjærer grenen her hovedstengelen to ganger, og dessuten skjærer den hovedgrenen i bolgen ved siden av
(fig. 412). Rankene pá et par udaterte gjenstander (prjónastokkur fig. 216 og trafaöskjur fig. 215 har,
som vi sá (s. 103), særlig sláende likhet med de tidlige ranker utenfor det islandske materialet, som vi
sammenlignet med (se fig. 413). Men vi finner det samme skjema igjen sá sent som i 1842 (sengefjol,
fig. 418), og litt mindre regelbundet hos den siste av «sigurlykkja-skjærerne», hvis kjente daterte verker
ble til i ,1850-árene og i 1863 (se fig. 419 og 420).
Hvor innfiltret ranken er, avhenger báde av sidegrenenes antall og av deres lop. I ranken pá stolen fra
Dýrafjörður gár to grener ut fra hver spiral (fig. 406). Den virker likevel forholdsvis rolig og oversiktlig,
fordi disse grenenes viktigste oppgave synes á være á ende i et blad som kan danne utfylling ved ovre og
nedre kant. Ganske annerledes er bildet pá de fem Eyjafjörður-skapene, hvor de to grenene enkelte steder
forgrener seg videre, og hvor de slynger og snor seg om flest mulig av stenglene omkring. En del av feltene
pá disse skapforsidene, som etter all sannsynlighet stammer fra slutten av det 17. árhundre, har de mest
innfiltrede ranker som er bevart i skurd etter Hrafnagil-stykkenes tid. Hovedstenglene gár ogsá i usedvan-
lig krappe bolger, sá det blir plass til forholdsvis mange av dem i hvert felt (se fig. 407 og 408).
Pá samme tid — eller helst noe for — var det at Guðmundur Guðmundsson brakte noe helt nytt, ogsá
nár det gjaldt rankeskjemaet. Sammenligner vi stenglenes lop i ranken pá forsiden av Guðmunds stol
(fig. 409) med en tilsvarende enkel ranke av romansk type, f. eks. den pá den udaterte prjónastokkur
(fig. 413), ser vi klart forskjellen. Guðmunds ranke má ogsá karakteriseres som en bolgeranke. Men der
hvor det finnes overskjæringer, har den grenen som danner hovedopprullingen i bolgen, ikke sitt utspring
inni denne, men pá utsiden av bolgetoppen, slik at den má skjære hovedstengelen for á komme inn og
fylle bolgen med sitt blad. Det er egentlig et lignende system i rankene i sidefeltene pá Gröf-alteret (fig.
410), selv om det kommer mindre klart fram pá grunn av hovedstenglenes egenartede kurver.3
«Guðmundur-systemet» moter vi senere igjen pá skrinet fra 1770 (fig. 183) og pá Ámundi Jónssons
benkevange med árstallet 1793 (fig. 414). I ranken pá en udatert sengefjol (fig. 415) kan vi si vi har
en variant av det samme, og det kommer helt utvetydig igjen pá sengefjola fra 1823 (fig. 417).
Pá en sengefjol med árstallet 1864 (avbildet i ísl. trésk. I [1], fig. 8) forekommer, som vi sá (se s. 125),
báde den romanske form for overskjæring og Guðmunds «bruskbarokke». Lokkene pá et par askar fra 1854
og 1859 gir, med en symmetrisk stengelornamentikk som bare sá vidt kan kalles rankestubber, eksempler
pá hver sitt av systemene (jfr. s. 128-129). Merkelig nok finnes begge former for overskjæring hos Filip-
pus Bjarnason (fig. 389 og 386)4, og endelig kan nevnes at Guðmunds skjema ble brukt báde av Bólu-
Hjálmar (ranken pá fotstykket pá det udaterte skapet, som ogsá har spalter og gjennomstikninger, jfr.
s. 129) og av Jón Björnsson (hvis det er rett at det var han som skar ut sengefjolene fra 1856 og 1858
(fig. 379 og 381)).
3 Rankene om epitafierammen fra ca. 1692 (fig. 411) gár i 4 Et klarere eksempel pá den «bruskbarokke» form for
lignende kurver, men her mangler overskjæringene. — I de overskjæring hos Filippus ser vi pá et askur-lokk med árs-
tilfelle hvor sammenhengende ranker forekommer i danske tallet 1853 i BS, avbildet i Goðasteinn 4, hefte 1, s. 83.
bruskbarokk-verker, ser det ikke ut til at man har holdt seg
til én enkelt regel for stenglenes lop og forgrening.