Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Qupperneq 137

137
Ogsá nár vi ser pá rankestenglenes lop isolert, er det altsá vanskelig á snakke om en utvikling i en be-
stemt retning eller om noen gradvis forandring. Nye innslag kommer som et supplement til det gamle og
ikke som en erstatning for det. Tar vi for oss bladformene isolert, er det heller ikke lett á fastslá noen be-
stemt tendens. Mange forskjellige bladformer er tidligere iakttatt og beskrevet, og vi har bl. a. lagt merke
til detaljer som har vist seg utrolig levedyktige. Ved en kronologisk gjennomgáelse utelukkende i den
hensikt á studere bladformene, stanser man likevel ved et og annet som det ikke har vært naturlig á be-
handle tidligere, og det kan komme klarere fram enn for hvilken mangfoldighet av former vi har á gjore
med. Variasjonsmulighetene var storre her enn nár det gjaldt skjemaet for rankestenglenes lop, og det er
tilsvarende vanskeligere á fá oye pá sammenheng og utviklingslinjer.
Det treflikete blad spiller en ikke liten rolle blant bladformene. Etterat vi forst har sett det pá fjola og
stokkene fra Hrafnagil, moter vi det igjen og igjen i mange variasjoner like til siste halvdel av det 19. ár-
hundre. Og tenker vi pá det lange tidsrom som ligger imellom, má vi si at forskjellen er forbausende liten
mellom de treflikete blad som danner dyrenes haledusker pá Hrafnagil-fjola (fig. 421), og dem vi kan finne
f. eks. pá sengefjola med «sigurlykkja» fra 1858 (fig. 435). — Forholdsvis sjelden er de treflikete blad utformet
som symmetriske palmetter. Som regel er alle flikene innbyrdes forskjellige og av en slik form at man fár
illusjon av á se bladet fra siden. Temmelig alminnelig er en forholdsvis lang og spiss ytterste flik og to
kortere, hvorav den «innerste» (nærmest bladstilken) ofte er rullet sammen til en volutt, eller den kan være
formet slik at den bare boyer seg inn og danner en liten ring sammen med bladstilken (fig. 426 og 428),
slik vi har sett i enkelte tilfelle (s. 76). Gjentatte ganger er den ogsá liten og uanselig og tungeformet.
Den midterste fliken har for det meste rund avslutning og kan være forholdsvis stor. I en særstilling
stár bladene pá rankene i «islandsk stil». Disse er ofte tilnærmet symmetriske med sin store rundede midt-
flik og sine smá spissere sidefliker, og man har oftest inntrykk av á se dem utbrettet og «en face». I treskurd
har vi, som vi sá (s. 51), typiske eksempler pá denne bladformen pá begge Grund-stolene (fig. 424
og 425 a), og den finnes i temmelig ren form sá sent som i 1696 (mangletre, fig. 430). Den ser ellers ut til á
ligge til grunn for en bladtype med en veldig, rund og ruteskravert midtflik som kan virke som en stor
frukt, og to meget uanselige sidefliker (eksempler pá lár fra 1656, lár fra 1671, stolen fra Dýrafjörður,
stokkur fra 1773, (fig. 427, 125 , 429 a, 433). Sjeldne former for treflikete blad er de hvor alle flikene har
spiss avslutning og peker fra hverandre (eks.: skapet fra 1653, skapet fra 1673, sengefjol fra 1723, fig.
426, 428, 431). Trekloverformede blad ser ogsá ut til á ha vært en noksá sjelden foreteelse.
Det finnes toflikete blad med en forholdsvis lang og spiss ytre flik og en opprullet indre (eks. fig. 156
og fsl. trésk. I [2], fig. 30), men de er sá sjeldne at vi nesten kan se bort fra dem. Blad med flere enn tre
fliker er derimot meget vanlige. Ogsá de kan folges helt fra Hrafnagil-stokkene, hvor vi har iallfall ett
tydelig eksempel pá nr. 1080 (fig. 422 a). At en av flikene kan være forlenget og utgjore stilken til et nytt
blad, er et trekk vi er blitt fortrolige med etterat vi forste gang sá det pá Laufás- og Mælifell-stykkene.
(Fig. 427 a gir et eksempel.) Som i de treflikete bladene er det svært alminnelig at en av flikene, helst den
«innerste», ruller seg sammen og danner volutt. I likhet med midtfliken pá etterkommere av blad i «islandsk
stil» kan denne volutten, báde i tre- og flerflikete blad fra senere tid, svulme opp og bli uforholdsmessig
stor (eks.: sengefjol fra 1734, lár fra 1826, fig. 432 og 434). Ikke sjelden mister den ogsá sin karakter av
volutt og blir til en runding pá stilk.
Bladenes snittpryd trenger vi ikke komme nærmere inn pá her. Vi har forlengst sett hvor vekslende den
var. Vi skal bare stanse ved noen flerflikete blad som har det til felles at de er «uthult» ved hjelp av karve-
snitt, og at de i særlig sterk grad tar form etter feltet de skal fylle, slik at de enkelte fliker blir spisse, rundede
eller kantete ettersom det passer. Det ser ut til at det her gár en linje fra bladene pá Munkaþverá-planken