Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.08.1967, Side 138

138
(fig. 423) til dem pá láren fra 1673 (fig. 87), videre til bladene hos «karveskurdmesteren» i slutten av det 17.
árhundre (fig. 124-127), til dem pá sengehesten fra 1751 (fig. 161), sengefjola fra 1807 (fig. 308) og dem
hos Björn Jónsson, som bl. a. skar en sengefjol med árstallet 1869 (se s. 123-124).
I den planteornamentikk som var pávirket av bruskbarokken, ble de flerflikete blad for en stor del
erstattet av en enkelt volutt eller bare en liten buttet krok eller tunge, rundet og hulkilt. Blad som bare
bestár av én enkelt flik, er ellers uhyre sjeldne. Det kan nevnes at de forekommer pá de innskárne ranker
pá Grund-stolene. Tre sengefjoler fra sen tid, med árstallene 1847 og 1855, omtalt s. 123 (se fig. 331),
hadde ranker uten vanlige blad, men med en masse smágrener som ender i runde fortykkelser. Det er
sannsynligvis fra bruskbarokkens volutter at disse og andre lignende enkeltvis plasserte rundinger eller
«knoller» pá stilk har utviklet seg. Guðmundur Guðmundssons mer eller mindre trekloverlignende blad er
utforlig omtalt tidligere, og vi har ogsá sett pá noen konkave og konvekse knopplignende former pá Gröf-
alteret (s. 70-71). De samme gjenfinnes forovrig i «bruskrankene» pá hans eikekiste fra 1680 (fig. 107).
Etterkommere etter disse «knopper» av Guðmundur trodde vi á finne bl. a. pá det skapet man har satt i for-
bindelse med biskop Guðbrandur (s. 84). Gár vi videre til akantusbarokkens former, som bare fore-
kommer svært sporadisk, kan vi konstatere at treflikete blad (med nerver og takker) finnes pá Ámundi
Jónssons benkevange fra 1793 (fig. 184), og at de store bladene pá Gunnar Filippussons sengefjol (fig. 255)
ikke er oppdelt i fliker, men isteden er sterkt takkete. Nár vi kommer til den naturalistiske retning i plante-
ornamentikken (fig. 351-354, 374-376), er det ikke lett á finne fram til noen generelle regler for bladets ut-
forming. Men det ser ut til at man særlig har likt lansettformede og fjærnervete blad, plassert enkeltvis
eller satt sammen til dusker.
Stenglene kan naturligvis ikke framtre i sá mange varianter som bladene. Her er det bredden, snitt-
pryden og relieffet som avgjor virkningen, bortsett fra deres lop og forgrening («rankeskjemaet»), som vi
alt har omtalt. Alt dette veksler sterkt, men det bor kanskje gjentas at flatskurdrankene med de brede flate
stengler vant storre og storre utbredelse i árhundrene etter reformasjonen.5
At kunstnerne bygger pá annen kunst, at det er den de imiterer og ikke «naturen»6, har ikke minst sin
gyldighet i ornamentikken, og det gjelder i hoy grad for de islandske treskjærerne. Det synes aldri á være
de hjemlige islandske plantearter de etterligner i sine vegetabilske ornamenter, selv ikke i de mest naturalist-
iske av dem. Derimot ser det ut til at eldre arbeider var en uuttommelig inspirasjonskilde.
Enten en ser pá ornamentene som helhet eller pá de enkelte plantedeler hver for seg, stár det klart at en
utpreget konservatisme gjorde seg gjeldende. At visse ornamentale motiver ble knyttet til visse gjenstander,
slik at ranken ble den vanligste vegetabilske dekorasjon pá sengefjoler, mens f. eks. skrin helst skulle ha
symmetriske plantemotiver, kan en se som et utslag av konservatisme. Og denne konservatisme i valg av
utsmykning hjalp igjen til med á bevare ogsá de enkelte detaljer i ornamentikken. At visse skjæreres verker
vant en slik popularitet at de ble etterlignet gjennom lange tider —- noe vi har sett flere eksempler pá —
mátte virke i samme retning.
Mer enn en gang kan man bli forbauset over de stilistiske anakronismer som konservatismen kunne fore
til, og man kan fristes til á si med Harry Fett at «Dette egyptiske imponerer».7 Denne konservatisme er
likevel den eneste naturlige konsekvens av de forhold den islandske treskurd ble til under. Den er báde
5 Noen særskilt gjennomgáelse av blomsterformer skulle 6 Jfr. Malraux: La Création artistique, 3. del, kap. II.
det ikke være grunn til, siden blomster ikke horer til de 7 Miniatyrer, s. 36.
faste bestanddeler av rankene eller de andre plantemotivene
i skurden. For 1700 var de i det hele noksá sjeldne.