Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 20

KAPITTELII
Drikkehorn fra middelalderen
Islandske treskjærere og hornskjærere var kon-
servative. Det kan være vanskelig á avgjore om
en utskáret gjenstand er fra for eller etter 1550
fordi de middelalderske motiver gikk igjen i
lange tider etter middelalderen. Folgelig má
man være forsiktig i forsoket pá á komme frem
til en tilnærmet datering av de bevarte drikke-
hornene. Av dem som er kjent i dag, kan bare ni
stykker med sikkerhet bestemmes som middel-
alderske.
Det kan være praktisk i forste omgang á se pá
disse ni forreforma toriske drikkehorn som en
gruppe for seg, selv om det ikke kan pávises
noe skarpt skille i dekorasjonen mellom dem og
de yngre horn. Alle ni er rikt utskáret, og de gir
innblikk i dekorasjonsprinsipper som ogsá i
ettertid skulle bli holdt i hevd.
Det faller naturlig á ta for seg de storste av de
utsmykkede felter eller soner forst, nemlig bil-
ledsonene, hvor figurfremstillingene har sin
plass. Som tidligere nevnt, er disse soner be-
grenset av ornamentale belter. Pá de fleste av
middelalderhornene er billedsonene oppdelt
videre, slik at de enkelte figurer eller figur-
scener er holdt fra hverandre ved en form for
rammeverk. Pá fire av de ni horn bestár dette
rammeverk av arkitekturmotiver, nærmere
bestemt av soyler som bærer buer. Pá to av hor-
nene er det ringene i en ringkjede som rammer
inn figurene. Ett horn har enkeltfigurer i fire
sammenkoblede ringer i én sone, mens alle
figurene i en storre «hovedsone» synes á spille
sammen i én og samme scene. Ett horn med fire
uavhengige figurmotiver har skille bare pá to
steder. De bestár av planteformer: en opprett
stamme med bladverk kan tolkes som et tre,
mens det andre skillet bare bestár av bladverk.
Endelig har ett horn to uavhengige figurfrem-
stillinger side om side, uten noen form for inn-
ramning eller skille.
Detaljene i rammeverket skal vi studere nær-
mere i avsnittet om ornamentikken. Av primær
interesse er naturligvis se 1 ve figu rfrem stilli ngene,
som utgjor hovedmotivene pá hornene. Stor-
parten av disse motivene tilhorer den religiose
sfære og kan betraktes som andaktsbilder.
Noen illustrerer utsagn og beretninger i Bibelen,
mens andre gjengir figurer og hendelser fra hel-
genlegender. De fleste figurer og scener lar seg
forholdsvis lett tolke, med utgangspunkt i den
behandling motivene vanligvis fikk i middel-
alderkunsten i Europa.
Middelalderhornene er for fá til á gi kunn-
skap om hvilke motiver som ble foretrukket og
hyppigst brukt. Tilgangen pá forbilder má ha
spilt en avgjorende rolle for motivvalget. Et
sentralt sporsmál er derfor hvilke forbilder
hornskjærerne kunne skaffe seg á arbeide etter.
For noen horns vedkommende er det pávist
at forbildene ble hentet fra bokkunsten. Det
gjelder f.eks.«Treenighetshornet».21 Det er sann-
synlig at dette gjelder mange horn, kanskje alle.
Det er velkjent fra europeisk kunsthistorie at
hándskriftilluminasjoner, og senere tresnitt og
kobberstikk i trykte boker, ble meget brukt som
forbilder for kunst i andre materialer. Illustra-
sjoner i Kirkens liturgiske boker var uten tvil
blant de viktige formidlere av motiver báde for
og etter boktrykkerkunstens oppfinnelse. For
«Treenighetshornets» vedkommende fins slá-
ende paralleller til noen av fremstillingene i
Missale Lundense, trykt i Paris 1514, og i
Breviarium Nidrosiense, Paris 1519. Men det er
ikke alltid man er sá heldig á kunne pávise de
sannsynlige forbilder.22
Island hadde mange klostre, og disse var vik-