Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 132

NOTER
maður» pá Alltinget. Ifnlge samme forf. 1953, s. 84,
omtales han pá Alltinget i 1592, 1595, 1600 og 1616.
Jfr. Kristján Eldjárn 1962, nr. 65.
76. Kristján Eldjárn: íslenzk list frá fyrri öldum, nr.
21. Samme forf: Hundrað ár ..., nr. 65. Den storste av
de bevarte platene smalner av nedover i iikhet med
sidene i enkelte prekestolbrystninger, som f.eks. den
sekskantete fra Barðaströnd fra 1617. (Þjms. 3079.
Fig. 75 i E. M. Mageroy 1967, II.) Den kan eventuelt
ha vært festet til en side i en slik brystning.
77. En lignende «nedstyrtning» er skildret i en illu-
minasjon i et Stjórn-hándskrift (AM 227 fol.) fra ca
1350 (HH pl. 16). Men her er det djevler og ormer
som faller ned i helvetesgapet, i overensstemmelse
med Áp. 12, 7-9. Der fortelles det at Mikael og hans
engler gikk til krig mot draken. «Den store drake ble
styrtet, den gamle slange, han som kalles djevelen og
Satan og som forforer hele verden, han ble kastet ned
pá jorden og hans engler med ham.»
Hos Brynjólfur er det dommedag, som beskrevet i
Matt. 25, 31-46, hvor egentlig en «nedstyrtning» ikke
horer hjemme. Sjelene pá Dommerens venstre side
fár hore: «Gá fra meg, bort til den evige ild, som er
gjort i stand for djevelen og hans engler.» Sá skillet er
hárfint, og sammenblandingen ikke enestáende. Se
f.eks. J. Fournée 1964, s. 127 og pl. L.
78. Om renessansedrakter se f.eks. H. H. Hansen
1954, s. 128 f. N. Bradfield 1958, s. 78-80.
79. Illustrasjoner i S. Christie 1973, II, s. 65-69.
80. Den sákalte Piscator-bibelen ble utgitt i
Amsterdam etter 1600, men ble særlig illustrert med
kobberstikk fra 1500-árene. (G. Garde 1961, s. 241-
243.)
80 b. Chr. Westergárd-Nielsen 1957, s. 304, ser det
som en selvfolge at den iallfall har foreligget ved
begge de islandske bispeseter pá biskop Guðbrands
tid. IR E. Raes (red.) 1995, vises ved diagram s. 92 at
det i 1994 fantes 2 (ufullstendige) eksemplarer av
Christian III's bibel pá Island. Det er ikke usannsyn-
lig at de har vært i landet siden utgivelsestiden.
81. Om Jesu monogram, IHS, se S. Christie 1973, II,
s. 193.
82. Tidligere ble dette horn kalt «Keiserhornet» (E. M.
Mageroy 1987, s. 41-43) fordi det har bilde av to kei-
sere og en konge. Men «Kong Olavs horn» má være
det rette, siden det kalles sá i innskriften pá hornet.
83. «Abraham-hornet» er mer inngáende behandlet i
E. M. Mageroy 1986.
84. Allerede i renessansekunsten begynte man á skild-
re denne scenen i praktfulle arkitektoniske omgi-
mvelser. Lexikon der christlichen Ikonographie, b. 2,
sp. 304-305.
85. Se S. Christie 1973, II, s. 192.
86. Se ovenfor, s. 20-21 og evangelistsymbolene pá
fig. 16. Jfr. ogsá oksehodet i tegneboken, F pl. 3
(omtalt ovenfor s. 50).
87. Etter renessanse- og reformasjonstiden var det
ikke lenger en selvfolge á omgi de hellige eller beund-
ringsverdige personer med glorie, selv ikke i katol-
ske land. Det ser ut til at kunstnerne stod temmelig
fritt i sá máte. Jfr. M. Collinet-Guérin 1961, s. 657-658.
88. Se f.eks. E. Koch Nielsen 1986.
89. E. M. Mageroy 1967, II, fig 282, 283.
90. E. B. Hohler 1999, II, s. 23-24 og s. 55-58. Jfr.
samme forf. 1995.
91. Se ovenfor s. 36 med noter 50-52.
92. H. Fett, Chra. 1910, s. 14.
93. E. M. Mageroy 1967,1, s. 67, II, fig. 99,100.
94. Samme forf. op. cit. I, s. 65, II, fig. 80.
95. Om blomsterbarokken se Thv. Krohn-Hansen
1943. (Denne stilfase var neppe sá fraværende i
skurd som artikkelen gir inntrykk av.)
96. Instruktive tegninger i Gunnlaugur SE Briem
1980, s. 156-157. (Merk at árstallet i teksten s. 156 er
feilaktig. Hornet har intet árstall.)
97. Eksempler i E. M. Mageroy 1967, II, fig. 33, 100,
133-136. Jfr. Gunnlaugur SE Briem 1980, s. 84-88.
98. Jfr. Gunnlaugur SE Briem 1980, s. 90-91.
99. Jfr. Gunnlaugur SE Briem 1980, s. 221-222.
Betegnelsen «Tuscan Capitals» skal ikke ha noe á
gjore med Toscana i Italia, men kan skyldes at krol-
lene eller krokene som bokstavene er prydet med, er
«tusk-shaped».
100. Se nærmere E. M. Mageroy 1987, s. 50-55.
101. Det kan ogsá være av interesse á sammenligne
figuren pá hornspissen pá «Kong Olavs horn» (fig.
102) med mannsfigurene pá hjornestolpene pá en
stol fra Draflastaðir i Fnjóskadalur (Mageroy 1967, II,
fig 66-67). Stolen kan tidfestes til den senere del av
1500-árene.
102. E. M. Mageroy 1967, II, fig. 80.
103. Samme forf., op. cit., fig. 83.
104. Opplysningene fra 1930 stammer fra utstillings-
katalogen OK 1930 og fra kortkatalogen i OK.