Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 47

MIDDELALDEREN
49. «Bispehornet». Detalj. Foto Schleswig-
Holsteinisches Landesmuseum, Schleswig. Kat. nr. 9.
entrelac-vis slik at det ene bándet gár over en
bokstavdel der det andre gár under den samme
osv. Bokstavene er et forholdsvis tidlig eksem-
pel pá «höfðaletur», denne særegne islandske
skrift som alltid var i flatt relieff og kom til á gá
igjen i skurden gjennom mange árhundrer. Den
ble dessuten brukt i metallarbeider.56 «Höfða-
letur» synes á være en videreutvikling av
«bandletur», men utgangspunktet er altsá
gotiske minuskler. Höfðaleturinnskriftene fra
middelalderen er forholdsvis lette á tyde.
Senere utviklet de seg slik at de kunne bli
temmelig vanskelige á lese. Innskriften pá
«Treenighetshornet» har ikke fjernet seg særlig
langt fra «bandletur», og bokstavene er lett
leselige til tross for de innflettede bánd.
Dette gjelder i enda hoyere grad for boksta-
vene pá «St. Mikael-hornet», som befinner seg i
beltet nedenfor figurscenen. De er av helt
samme type som bokstavene pá «Treenighets-
hornet» og er uten bándfletning. (Ses best pá
fig. 31. Innskriften pá munningsbeslaget er en
nyere etterligning.)
«Velken-hornet» har et belte med höfðaletur
litt langt nede, like ovenfor det «vridde» parti.
Ogsá her er bokstavene lett leselige. (Fig. 33.
Tegning i Briem 1980, s. 138.)
Pá «Korsbæringshornet» og «Bispehornet»
moter vi andre skrifttyper, men ogsá disse inn-
skrifter har en klar dekorativ funksjon i tillegg
til sitt budskap (fig. 41,46,48). De er til dels noe
vanskeligere á lese. «Korsbæringshornet» har
tre langsgáende linjer med «bandletur».
(Tegning i Briem 1980, s. 113.) Det er ikke til á ta
feil av, selv om det ligner lite pá «St. Nikolaus-
hornets» bandletur. Det er mindre stramt i sti-
len, som om det skulle bestá av blotere tekstil.
Bokstavene i innskriftbeltet overst, nær mun-
ningen, pá «Korsbæringshornet» er av en
annen type. Det er hverken höfðaletur eller
bandletur, men sákalt «munkaletur». Mens
höfðaletur-bokstavene er minuskler, har vi her
gotiske majuskler, som stammer fra den gamle
latinske uncialskriften. Ogsá denne skriften
holdt seg lenge i islandsk skurd, selv om den
var mindre utbredt enn höfðaletur.57
Pá «Bispehornet» stár all innskrift med
munkaletur. Den er plassert i beltet overst om
munningen, videre i et belte nedenfor ring-
kjeden, og i tre langsgáende felter lenger nede.
Nár det gjelder innholdet i innskriftene, har
katalogen (nedenfor s. 120 ff) gjengivelse og
forklaring i punkt 4 i omtalen av hvert enkelt
horn. Som man vil se, er de fleste innskriftene
av religios karakter, det er særlig bonner og
belæring, pá latin eller islandsk.
Som allerede antydet, kan datering av den
islandske hornskurden være temmelig proble-
matisk. Det er tydelig at hornskjærerne i veks-
51. «Bispehornet». Detalj. Foto Schleswig-
Holsteinisches Landesmuseum, Schleswig. Kat. nr. 9.
33