Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 121

KAPITTEL VI
Tradisjon og nye takter
Vi har fors^kt á studere utviklingen i islandsk
hornskurd fra senmiddelalderen og frem til
slutten av 1600-árene. Dessverre er ingen bevart
av de mange utskárne drikkehorn som má ha
eksistert for senmiddelalderen. Det er ogsá
sterkt á beklage at antallet bevarte horn er sá
lite. Mye verdifullt materiale má ha gátt tapt
ogsá fra den perioden vi har vært henvist til.
Det er likevel á hápe, slik det faktisk ser ut til, at
de horn vi har i behold, er noksá jevnt fordelt i
tidsrommet, slik at vi kanskje tross alt kan ha
fátt et noenlunde riktig bilde av utviklings-
gangen.
Særlig páfallende er kontinuiteten, den
utpregede konservatisme vi har kunnet iaktta
pá de fleste av motivomrádene. Karakteristiske
i sá máte er báde en alderdommelig bánd-
ornamentikk, en romansk planteornamentikk,
fabeldyr og höfðaleturinnskrifter. Menneske-
figurene og deres pákledning bærer i sterkere
grad preg av de skiftende stilarter i europisk
kunst i perioden 1400-1650. Det ser ut til at det
forst etter 1650 kom vesentlige avvik fra hjem-
lig tradisjon ogsá i ornamentikken.
Om tidfesting av de udaterte horn er proble-
matisk, er stedfesting nær sagt umulig. Ut over
det at hornene er blitt forarbeidet pá Island, vet
vi svært lite. Selv om visse fellestrekk i skurden
kan pávises, er forskjellene i utsmykningen sá
vidt store at det má forutsettes lokale retninger
eller tradisjoner.
Punkt 6-7 i katalogen forteller det vi i dag vet
om de enkelte horns proveniens. Men opplys-
ningene bringer oss ikke langt nok tilbake. Som
regel fár vi bare vite litt om deres vandring etter
at de var brakt ut av Island.
I noen ganske fá tilfelle fár vi en pekepinn nár
det gjelder opprinnelsessted. «Ursula-hornet»
skal være kommet fra Vest-Island. «Velken-
hornet» skal ha blitt stjálet fra lagmann Eggert
Hannesson enten pá Saurbær pá Rauðisandur
(Barðastrandarsýsla) i 1579 eller i Danmark,
uten at vi dermed vet hvorfra det var kommet i
hans eie.
Bare nár det gjelder Brynjólfur Jónssons fire
horn er vi pá sikker grunn, siden vi vet at
han horte hjemme pá garden Skarð i Land,
Rangárvallasýsla.
Om «Velkomsthornet» som kom til Þjóðminja-
safn íslands fra Staður i Steingrímsfjörður i
1865, heter det at det var funnet pá fjellet Gláma
(ísafjarðarsýsla) vel 30 ár tidligere.
«Jón Þorlákssons horn» med hans vápen-
skjold pá et messingskilt kan ha blitt forarbei-
det i Múlasýsla, hvor han var sysselmann fra
1671 av.
Endelig opplyses det at «01hornet» kom til
Þjóðminjasafn Islands fra en bonde pá Stapar
pá Vatnsnes (Húnavatnssýsla) i 1895.
Med sá magre og vage stedsopplysninger
sier det seg selv at det er urád á utlede noe sik-
kert om hornskurdens særpreg i de forskjellige
distrikter. Et unntak har vi i «Vestfirðir-hornet»
med en karakteristisk planteornamentikk som
vi kjenner fra treskurd nettopp fra Islands nord-
vestlige hjorne.
Det er i det hele bare unntaksvis at den
bevarte islandske treskurd kan kaste lys over
hornskurden nár det gjelder tidfesting eller
stedfesting. Det skyldes at forholdsvis lite er
bevart av treskurden fra middelalderen og den
nærmest folgende tid. Forst fra etter 1650 fore-
ligger virkelig rikholdige samlinger av utskár-
ne tregjenstander, men da er vi kommet til den
siste periode for den tradisjonelle hornskurden. r\r-j
Sá det er ingen gjenstandsgruppe som i samme T U /