Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 153

KATALOG NR. 15
mangler en del pá det anatomisk korrekte i figur-
gjengivelsen.
4. Overste innskrift med höfðaletur (altsá i relieff):
«brudkap | til | kana | i | galileam | ». (Preposisjonen
«til» stemmer med tysk sprákbruk og brukes i
Guðbrandsbiblía. Bibelske navn er oftest uboyde i
islandsk, sá «galileam» er uvanlig. Man tok det ikke
alltid sá noye. Guðbrandsbiblía har «Brudkaup til
Cana j Galilea».) Bunnflaten ved bokstavene er fin-
stripet.
De ovrige innskrifter er med innskárne versaler.
0verste:
«ECKIA:IVDI T :HIO:HINN:S T ERCKA:
HOLOFERNUM:AF:»
(Underforstátt: «HÖFUDIT».)
Mellomste:
«ÞORLEIFVR:ASMVN 3 :SON:A: ANO:1598:»
Nederste:
«IOAB.VO.ABSALON:I:EIkINNI: HANN:H:».
(H-en til slutt stár for «HIEKK». Guðbrandsbiblía
har «hieck».)
De to overste figurscenene har skriftbánd i siksak
over hodene pá noen av figurene. Skriften her er vans-
keligere á tyde. Det ser ikke ut til at ordene over bryl-
lupsfremstillingen er fra bibelteksten. Ordene over
Judit-historien forteller hvem figurene er. Over Judit
og hennes tjenestepike stár: «ABRA.PIkAOG.JVDIZ'.
X.C» («Abra pike og Judit, 10. kapittel.)» Abra var
pikens navn. I Guðbrandsbiblía kalles hun «Ambatt
Abra». (Ambátt betyr trellkvinne.) «Píka» er ett av
lánordene som forekommer i trykt islandsk litteratur
fra det 16. árhundre. Siden skjæreren sannsynligvis
kjente Christian III’s bibel (jfr. hovedteksten s. 66) kan
det tenkes at ordbruken stammer fra en uoffisiell
oversettelse fra den. Pá skriftbándet over Judit i
byporten stár bare hennes navn.
5. Innskáret «ANO: 1598:»
6. Opplysning i kortkatalog: Stammer fra det kgl.
kunstkammer. 2. afd. nr. 10470. Afg. herfra til FM. [ o:
3. afd.]
7. Sammenligning med andre arbeider viser at
skjæreren má ha vært Brynjólfur Jónsson, bonde pá
Skarð i Land (Rang.) omkr. 1600. Se kat. nr. 15-17, og
hvalbenplater omtalt i kap. IV ovenfor.
8. Olrik, J., 1909, nr. 3, s. 29-30. Kristján Eldjárn
1962, nr. 65. Mageroy, E. M., 1970, s. 87. Samme forf.
1987, s. 43-44. Om lánord i islandsk i det 16. árh.:
Westergárd-Nielsen, Chr., 1946.
15.
Fig. 74-76
«PARADISHORNET»
Nationalmuseet, Danmark.
(Undersokt 29/10 1973.)
1. 1426/1943. Drikkehorn. All dekorasjonen,
i relieff, er gulhvit. Bunnen morkere. Noe svungen
form. L., mált langs ytre kurve, ca. 39 cm. Storste
diam. ca. 8 cm.
2. Smalenden kuttet av, ellers i god stand. To
naglehull etter sekundært beslag i den avskavede
smalenden. Den nedsenkede morke bunnflate i ut-
skjæringene kan være páfort farge.
3. Skurden. Plass: Utskjæringer over hele over-
flaten.
Skurdtype: Meget lavt og flatt relieff. Skravert
bunnflate.
Motiver: Ornamentikk med og uten figurer, inn-
skrifter. Dekorasjonen oppdelt i svært mange belter,
hovedsakelig ornamentale. 0verste belte eller ring
har en innskrift med innskárne latinske versaler. Sá
folger et bredere belte med en innskrift bestáende av
kunstferdig sammenlenkede höfðaleturbokstaver.
Deretter en smal flettebord (fletning av tre bánd). Sá
kommer det brede hovedbelte med figurer i ranke-
spiraler. Videre, mellom to bándfletningsborder, en
ny innskrift med sammenlenket höfðaletur. Sá folger
et nytt, bredere belte med spiralranke, videre en smal
tungebord, et bredt belte med sammenlenket
höfðaletur med fire parallelle bánd trædd igjennom,
ny smal tungebord, deretter et kort stykke med skrá-
streker, som kanskje er begynnelsen til et «vridd»
parti, noe som forekommer pá mange islandske drik-
kehorn. (Se illustrasjonene.) Men overflaten neden-
for er avskavet, og resten er altsá skáret bort. Det kan
se ut som det her har vært et beslag, eventuelt lokk.
Men hvis homet har vært omgjort til brennevinshorn
eller krutthorn, má merker etter trebunn i den vide
enden være skáret av.
De to soner med ranker: Stenglene er glatte og
danner omfattende spiraler, med entrelacmotiver
mellom spiralene. Bladene er de vanlige for «islandsk
139