Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 28

KAPITTEL II
1400-árene. Den illustrerer hele Ursula-legen-
den og skyldes en anonym maler av «Köln-
skolen».32 Stilmessig har den liten likhet med
bildet pá hornet.
Riksantikvar Matthías Þórðarson antok at det
ornamentale belte som ná er nederst pá hornet,
opprinnelig má ha vært omtrent pá midten.33
Det er trolig rett, og det er meget mulig at det
har vært en ny billedsone nedenfor. Om moti-
vene her er vi imidlertid avskáret fra á vite noe
som helst.
Figurstilen kan tyde pá at «St. Nikolaus-hor-
net» (fig. 4-5) er fra omtrent samme tid som
«Ursula-hornet». Skurden pá «St. Nikolaus-
hornet» synes á stá hoyest kvalitetsmessig, selv
om «Ursula-hornets» slitte tilstand gjor
sammenligningen vanskelig. Hvilket av de to
som er eldst, er heller ikke lett á avgjore.
Kanskje má vi noye oss med á anta at de begge
er fra «noe etter 1400».
«Love- og kongehornet» (fig. 6-10) synes á
folge nærmest i alder. Det kan her være grunn
til á gá nærmere inn pá tidfestingen og nasjona-
liteten og videre se litt mer pá fabeldyrene.
Det er kongens drakt og skrifttypene i inn-
skriften som er de beste hjelpemidler ved tid-
festingen. Det vil si at vi tyr til drakthistorien og
paleografien. I dette tilfelle synes de á stotte
hverandre i á peke mot 2. halvdel av 1400-árene
(selv om det ikke er helt lett á sammenligne
skrevne og innskárne bokstaver). For draktens
vedkommende er det spesielt slátt fast at pels-
besetning ble meget brukt av velstáende menn
pá denne tid.34 Kongefiguren pá hornet er for
ovrig usedvanlig nokternt antrukket. Han
mangler den gjengse, folderike kappen.
Innskriften pá skriftbándet i den storste bil-
ledsonen er pá gammelnorsk og ikke pá
islandsk. (Se katalogen, s. 124, punkt 4.) Det var
sannsynligvis av denne grunn at hornet ble
antatt á være norsk da en gipsavstopning av det
var utstilt i Kunstindustrimuseet i Oslo i 1930.35
Men det er ikke utenkelig at et horn utskáret av
en islending kunne fá en innskrift pá norsk. Det
kan nevnes at det var norske biskoper báde pá
Hólar og i Skálholt i 2. halvdel av 1400-árene.36
En av dem kunne ha diktert innskriften. Eller
hornet kan av en eller annen grunn ha blitt
brakt til Norge med tomt innskriftbánd og ha
fátt sin tekst der. (En senere parallell: «To kon-
gers horn» fra slutten av 1500-árene (Kat. nr. 28)
har innskrift pá islandsk, men ogsá noen skrift-
bánd med tekst pá middelnedertysk.)
Til tross for den norske innskriften er det
meget som taler for at skurden skyldes en is-
lending. Aller forst: Man kjenner intet norsk
horn med beslektet utsmykning. Det ser ogsá ut
til at de fleste av de norske horn vi kjenner, har
fremstillinger som er innskáret eller innrisset.
De fá som er utarbeidet i relieff, har storre og
glattere former.37 Islandske og norske horn-
skjærere synes á ha gátt hver sin vei, selv om
utgangspunktet i romansk tid kan ha vært
felles. «Love og kongehornet» har den «islands-
ke» inndeling i billedsoner skilt fra hverandre
av ornamentale belter. I én av sonene er figurer
plassert i ringer, som i et par andre av de ni
middelalderhorn og i ganske mange av de
bevarte etterreformatoriske islandske horn.
Videre har hornet dyre- og plantemotiver i
karakteristisk islandsk utformning.38 Det skal
ogsá nevnes at et lovelignende dyr pá «Fabel-
dyrhornet» har lignende kroppsstilling som
«uhyret» som biter i skriftbándet her. Det har
fremstrakte labber mot hoyre og biter i en
rankestengel (fig. 96).
Dyrene pá «Love- og kongehornet» er trolig
de eldste av fabeldyrene pá de ni middelalder-
hornene. En av ringene i ringkjeden har som
nevnt et dyr med ett hode og to kropper (fig. 8).
Kroppene er nærmest lovekropper, og halene
ender i blad, som sá ofte i romansk kunst.
Hodet er et skjegget mannshode med krone.
Den vingede draken i en annen ring horer til de
hyppigst forekommende og mest skremmende
av de romanske fabeldyr, mens dyret med
lange orer ikke er fullt sá fantastisk, selv om det
har vegetabilsk hale og et blad pá stilk ut av
munnen. Rovfuglen i den fjerde ringen kan
eventuelt gjengi en virkelig eksisterende fugle-
art.
De to dyrene i den brede hovedsonen má
ogsá karakteriseres som fabeldyr (fig. 6-7, 10).
Loven, som har fátt hedersplassen pá hornets
«fremside», har krone pá hodet, menneske-
ansikt, en stor plante (eller tunge?) ut av mun-
nen og en fantastisk forgrenet hale som ender i
flotte palmetter. Rundt loven ligger skrift-
bándet i tilnærmet U-form, mens kongen stár
utenfor og viser frem innskriften. Det nevnte
«uhyre» biter i den andre enden av skriftbándet
med en svær og fæl kjeft, samtidig som det spyr
ut en tykk stengel (tunge?) med bladdusk.
Halen ender i en mangefliket palmett.
I det hele var interessen for underlige dyr
meget stor i middelalderen. Dyrebildene i