Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Side 115

ETTERREFORMATORISK
149. «Jón Þorlákssons horn». Lengde ca. 61 cm.
Nationalmuseet, Brede, Lyngby, Danmark.
(1421/1943.) Foto John Lee. Kat. nr. 36.
ornamentbeltene. De kan bestá av bladtunger,
palmetter, smá blad pá stilk. Vi sá dem alt pá
«St. Nikolaus-hornet», «Nádestol-hornet»,
«Treenighetshornet» og «St. Mikael-hornet». Pá
det mangfoldige «Treenighetshornet» er de
meget varierte, senere er det forst og fremst
borden av smá bladtunger som synes á ha over-
levd. Denne má for ovrig være gammel. Vi sá
den pá «Erik av Pommerns horn» fra slutten av
1300-árene, videre i illuminasjoner fra 1400- og
1500-árene (ovenfor s. 48). Vi kan iaktta den pá
ikke mindre enn ti av de etterreformatoriske
drikkehornene. (Se f.eks. fig 99,109.)
Én ting er innskriftenes utseende, en annen
deres innhold. I katalogen nedenfor (s. 120 ff)
har punkt 4 i omtalen av de enkelte horn gjen-
givelse og forklaring av hver enkelt innskrift,
bortsett fra noen som hittil ikke er tydet.
Det fremgár at over halvparten av de tydede
innskrifter er relatert til religionen, enten det
gjelder bonner eller skriftsteder pá latin eller
islandsk, lovsang eller takk, eller de rett og slett
forklarer figurfremstillinger som illustrerer epi-
soder fra bibelen. Kong Olav hyldes for á ha
lært opp folket i den kristne tro. Jesus er repre-
sentert ved sitt monogram, IhS, evangelistene
ved sine navn, foruten ved symbolene. Pá «Jón
Þorlákssons horn» oppfordres man til á hedre
kongen og elske Gud, noe som lett gir assosia-
sjon til Jesu ord om á gi keiseren hva keiserens
er og Gud hva Guds er (Matt. 22, 21).
Noen fá horn har eiernavn og árstall. Et par
skjærere taler i beskjedenhet nedsettende om
sitt eget verk, og to kommer med gode nyttárs-
101