Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Blaðsíða 56

KAPITTEL III
Del av ranke
pá jakthorn av
hvalrosstann
(jfr. fig. 56).
Detalj fra diptyk
av hvalrosstann
(jfr. fig. 55).
Detalj fra
«St. Nikolaus-
hornet»
(jfr. fig. 5).
og segl synes det á fremgá at
bokstavene pá jordkloden like
godt kan være islandske som
norske.
Noen bevarte islandske tav-
ler av hvalben og hvalrosstann,
som stilmessig tilhorer 1300-
og 1400-árene, har folkekunst-
preg og er av ringere kvalitet
enn diptyken. Men man fár
inntrykk av at de er utlopere
av den samme tradisjon.65 De
store skárne rosettene pá inn-
ramningene bidrar sitt til dette
inntrykk (jfr. rosettene i ram-
meverket pá begge floyene i
diptyken).
Det andre verket vi skal
stanse ved, ser ut til á være fra
slutten av 1300-árene, og er
minst like beromt som dipty-
ken. Det gjelder et jakthorn av
hvalrosstann, som gjerne blir
kalt «Erik av Pommerns jakt-
horn» (fig. 56-58).66 Det er et
enestáende vakkert arbeid, av
utsokt kvalitet, og av historisk
interesse pá grunn av de tre
vápenskjold som hever seg i
relieff ved midten av hornet.
To av dem er tomme, men pá
det tredje er utskáret det nor-
ske riksvápen, love med oks.
Det kan kanskje være riktig,
som det gjettes, at hornet ble
utskáret til Erik av Pommern
mens han enná bare var konge
i Norge, og at det var menin-
gen á tilfoye Danmarks og
Sveriges riksvápen etter at uni-
onen ble et faktum, noe som
skjedde ved Kalmar-avtalen i
1397. Av en eller annen grunn
ble arbeidet ikke fullfort, og
ingen vet om hornet noensinne
kom i kongens eie.
At hornet er et norsk arbeid,
som det vanligvis hevdes, er
sannsynlig nok. Umiddelbart
vil man tenke at kvaliteten i
skurden viser at det má være
forarbeidet i et ledende kunst-
sentrum og ikke pá landsbygda
pá Island. Men hvis man ná drev med skurd i
ben, tann og horn i islandske klostre, og enkelte
skjærere kunne ná frem til mesterskap pá linje
med de ypperste illuminasjonskunstnerne?
Ganske páfallende er iallfall en nydelig bolge-
ranke i «islandsk stil» pá hornet (fig. 56). De aller
fleste av bladene er av den velkjente treflikete
typen med stor rundet midtflik og mindre, spis-
se sidefliker. Midtfliken er her «uthult», slik vi
har sett det báde pá diptyken, pá «St. Nikolaus-
hornet» og som markert ved skyggelegging i en
del av de treflikete blad i tegneboken, F pl. 28
(her fig. 53) og 40 (jfr. tegninger her).
Vi taler om en ornamentikk som er kjent fra
islandsk illuminasjonskunst fra for jakthomets
tid, i skurd altsá fra den omtalte diptyk. Ellers
synes den á være fraværende i alle andre sikre
norske arbeider, men meget seiglivet i islandsk
bokkunst og skurd. Hva som er blitt bevart,
virker temmelig tilfeldig, sá det kan ikke ute-
lukkes at mange tapte norske arbeider har hatt
denne ornamentikken. Hvis jakthornet virkelig
er utskáret av en nordmann, má det ses som en
bekreftelse pá at norske og islandske skjærere
hadde et felles utgangspunkt, men senere diver-
gerte i motivvalg. Sá langt om «nasjonaliteten».
Jakthornet har andre motiver som det kan
være av interesse á sammenholde med motiver
pá middelalderhornene og i illuminasjonene.
Stykket er áttekantet, og langs kantene loper
perlerader, noe vi finner igjen pá ribbene i det
«vridde» parti pá «St. Nikolaus-hornet» (fig. 4).
Ett av feltene har en dobbeltranke (fig. 57) som
vi ikke finner maken til pá drikkehornene, men
som er meget velkjent fra romansk ornamen-
tikk i Europa.67 En frise av buer med firbente
dyr skal vi komme tilbake til, bare nevne de
varierte plantemotivene mellom buene, hvor
bladene til dels er de samme som i ranken i
«islandsk stil».68 Ett av motivene, en palmett
omskrevet av stengler i hjerteform (lengst til
hoyre pá fig. 56) forekommer pá «Love- og
kongehornet» (fig. 7). «Velken-hornet» har ogsá
noen varianter av den (fig. 38 og 39). (Det
samme gjelder for ovrig det senere «Vestfirðir-
hornet», kat. nr. 22.)
Jakthornet har flere forskjellige border av
bladtunger, nemlig pá «lovesiden» (fig. 58,
s. 40) og i siksakborden (fig. 57). Dette motivet
kjenner vi fra «St. Nikolaus-hornet» (kantbord
ved midtbeltet, og under helgenene), og ikke
minst fra «Treenighetshornet» og «St. Mikael-
hornet» (særlig tydelig pá fig. 19, 21, 23 og 31).