Bibliotheca Arnamagnæana. Supplementum - 01.06.2000, Qupperneq 86

KAPITTEL V
ligvis fra etter 1650. «Budskapshornet» er uten
tvil eldre, men dessverre er figurscenene i ring-
kjeden der svært utydelige og má tolkes med
forbehold. Innholdet i ringen pá hedersplassen,
hornets «fremside», ser imidlertid ut til á være
«Bebudelsen», engelens budskap til Jomfru
Maria (fig. 138 t.v.). Deretter kommer en ring
med Jesu fodsel (fig. 138 t.h.). Sá má vi forlate
denne ringkjeden for á fá med et eksempel pá
Jesu undergjerninger. Det er det «Jón Þorláks-
sons horn» som har. Den eneste figurscenen der
er nemlig «Bryllupet i Kana» (fig. 150), tydelig-
vis skáret etter et annet forbilde enn Brynjólfs,
for her ses Jesus sittende ved bordenden.
«Velkomsthornet» som ble omtalt pá grunn
av syndefallsscenen, har ogsá en kalvarie-
gruppe, Jesus pá korset flankert av Maria og
Johannes (fig. 136). (Det meste av Johannes-
figuren er skrapt bort.)
Deretter er det noen andre motiver i ring-
kjeden pá «Budskapshornet» som stár for tur,
nemlig Nádestolen (Gud Fader holder et T-
formet kors med den korsfestede), Opp-
standelsen, og «Pietá», Maria med den dode
Jesus i favnen (fig. 137 og s. 79).
Kristus i halvfigur pá «Salvator-hornet» er
vist som verdens frelser. Han holder jordkloden
med kors i venstre hánd og lofter den hoyre i
velsignelsesstilling (fig. 144).
Ingen av hornene i gruppen har noen dom-
medagsskildring (som dog forekommer pá en
av Brynjólfur Jónssons hvalbenplater). Men sje-
len i helvetesgapet, som vi sá pá «Treenighets-
hornet» i form av en mann i kjeften pá en drake
98. «Kong Olavs horn» (tidligere kalt «Keiser-
hornet»). Lengde ca. 53 cm. St. Annen-Museum,
Lxibeck. (Inv.-Nr. 814.) Foto Wilh. Castelli, Liibeck.
Kat. nr. 13.
(fig. 26), og som ogsá horte med til Brynjólfs
motiver (fig. 73), kan godt ha forekommet pá
flere av hornene opprinnelig. De fleste av dem
har fátt spissen kuttet av, fordi de er blitt om-
laget til brennevinshorn eller krutthorn, mest
sannsynlig i 1700-árene (jfr. ovenfor s. 2).
Ett horn med spissen intakt har imidlertid
et beslektet motiv. Det er «Kong Olavs horn»
(fig. 98, 102). Den plastiske mannsfiguren
(i renessanseklær) sitter her ikke i en drakekjeft,
men mellom to dyr (visstnok lover) som han tar
strupetak pá. De vender hodene fra hverandre
og ápner kjeftene mot mannens armer.
En etterligning av denne hornspiss er i sin tid
blitt festet pá «Fabeldyrhornet» (fig. 93) etter at
den opprinnelige spiss der var skáret av (se
katalogen nr. 12, punkt 2 og 7).
Det kan nevnes at et par horn til ender i
hoder, «Budskapshornet» i et langstrakt drake-
hode (fig. 137), «Bánd- og maskehornet» i et
kortere drake- eller lovehode, med en maske pá
undersiden (fig. 106), uten at disse motiver kan
sies á ha noen klar religios mening. De ovrige
hornspisser er enten helt enkle, eller avkuttet,
noen skjult av nyere beslag.
De bibelske scenene pá de bevarte etterrefor-
matoriske drikkehorn kan altsá nesten sies á
strekke seg fra Syndefallet og frem til Domme-
72